I Egersund finner du den eldste visefestivalen i Norge. De har holdt det gående i over 30 år. disharmoni.no er til stede for å lodde stemningen i den idylliske småbyen.
Det er ikke uten grunn at Egersund i 2006 ble kåret til Norges fineste småby. Jeg skal ikke påstå at det er en kardemommeby, men det er i hvert fall veldig koselig å rusle rundt i gatene her. Man befinner seg i en idyll mellom fine, hvite trehus, en hvitmalt kirke og blant hyggelige folk.
Musikk, litteratur og podkast
Egersund visefestival representerer kanskje ikke helt det mange tenker på når de hører ordet visefestival. Her er det både akustiske og elektriske innslag, representert ved norske og utenlandske artister. Det er heller ikke bare musikk på festivalen. Det er også en litterær del. Navn som Edvard Hoem, Tore Renberg, Øyvind Rimbereid og Hilde Susan Jægtnes står på plakaten gjennom intervjuer og opplesning.
Vi starter festivalen med å gå innom lobbyen på Grand Hotel hvor Egon Holstad intervjuer Vidar Landa fra Roskilde-aktuelle Kvelertak (de spiller der i dag). Som mange vil vite har Egon Holstad podkasten Feedback hvor han intervjuer musikere, og intervjuet med Landa blir en del av podkasten.
Her får vi høre – lett overraskende – at Landa digger Bryan Adams. Han forteller videre at han elsker å spille mandolaika og at han er svoren fan av Guns N’ Roses og Nick Cave og at han har lånt tekstlinjer fra Tønes inn i Kvelertak-universet. Et interessant og morsomt intervju.
Selma French – Smiå
Vurdering
Selma French på Egersund visefestival 2024 4 av 6
French spiller på den lille intime scenen Smiå, i ett av de mange hvite trehusene. Hun trakterer akustisk gitar, men drar også fram den elektriske gitaren på noen av låtene. Selma French har en nydelig, var stemme og spiller stødig og klokkeklart på gitaren.
Lyden er skarp og god, og Selma ber oss om å komme lenger fram mot scenekanten. Hun spøker med etternavnet sitt: «Jeg kom fra oslo i dag, ikke Frankrike, eller Kongo…»
French spiller låter fra debutalbumet Changes Like the Weather in the Mountain, bl.a. vakre «Sleepwalking» og «Fool of the Moors.»
French spiller låter fra debutalbumet Changes Like the Weather in the Mountain, bl.a. vakre «Sleepwalking» og «Fool of the Moors.» Hun spiller også noen nye låter fra et kommende album.
Det er musestille i lokalet – noe det akustiske formatet krever – og det er helt fantastisk å være en del av et så lydhørt og dedikert publikum. En riktig fin start på konsertdelen av festivalen. Selma er forøvrig også medlem i bandet Masåva som skal spille på lørdag.
Kelley Stoltz – Turnhallen
Vurdering
Kelley Stoltz på Egersund visefestival 2024 4 av 6Stoltz er amerikaner, har med seg et engelsk band og har nettopp gitt ut albumet La Fleur. Han forteller at dette er hans tredje konsert i Skandinavia denne sommeren. På en konsert på «et jorde i Sverige» var det en fyr som løp rundt i banankostyme. Kelley så for seg Jack White – som hater bananer – jage den stakkars bananmannen nedover det svenske jordet.
Kelley er i det hele tatt en fantastisk historieforteller og kunne lett ha inntatt en standup-scene. En av historiene har materialisert seg i låten «Reni’s Car». Reni, bassisten i Manchester-bandet Stone Roses, plukket opp Stoltz i bilen sin da han kom til Manchester.
Musikken han og bandet spiller er fengende gitarpop, noen ganger i power pop-lendet, andre ganger lener de seg mer mot det pyskedeliske.
Musikken han og bandet spiller er fengende gitarpop, noen ganger i power pop-lendet, andre ganger lener de seg mer mot det pyskedeliske. Stoltz spiller gitar og saksofon i tillegg til å synge.
Så er vi et øyeblikk over i sportsverden, når Stoltz introduserer sine medmusikanter som boksemestere. Han ser utover turnhallen vi er i og påpeker at han liker seg her, kanskje fordi han spilte mye basketball i oppveksten.
Han forteller om da han ble far for første gang som 50-åring. En annen og mye yngre pappa som han møtte på sykehuset da datteren var nyfødt, ga han denne tilbakemeldingen: «Man you’re a warrior!» Så spiller han og bandet «Team Earth, » som handler om livet på jorda sett fra ståstedet til aliens.
Plutselig oppdager han at «We’ve only got eleven minutes left and three more songs to play. Holy shit, we better speed up.» Så begynner han å introdusere neste låt veldig, veldig fort, før bandet kjører i gang de tre siste låtene. Gå og se Kelley Stoltz og bandet hans om du får sjansen. Det er underholdende både musikalsk og verbalt.
Sean O’Hagan – Smiå
Vurdering
Sean O’Hagan på Egersund visefestival 2024 4 av 6Frontfigur i The High Llamas Sean O’Hagan stiller på scenen solbrun, laidback og med sommerskjegg. Han har nettopp vært på musikalsk ferie i Brasil. Det merkes, for det er et til dels bossanova-preget sett 65-åringen spiller.
Så får han med seg «special guest» Selma French på flere låter. Hun er ikke helt stødig på tekstene, men Sean er imponert over at hun har lært seg tekstene og koringene «in just an hour.»
Det er fine harmonier og tekster med mening vi får høre. O’Hagan synger «McCardle Brown», om han som vasker kontorer om natta når det er ingen til stede. En av mange «usynlige» arbeiderne som ikke får hyllesten de fortjener.
Det er fine harmonier og tekster med mening vi får høre.
I det hele tatt er mannen opptatt av politikk. Han snakker en stund varmt om hvor smart Norge har vært i og med at oljebransjen er statlig og at vi har opprettet et oljefond til gode for innbyggerne i motsetning til Storbritannia som solgte rettighetene til Shell.
Selma French bryter av for å nyansere: Oljefondet har bl.a. blitt kritisert for at de investerer i våpenindustrien og at USA sender våpen fra disse selskapene til Israel. Oljefondet er Europas største investor i Israels okkupasjon, påpeker hun.
O’Hagans gitarspill er rytmisk og, som nevnt før, til tider bossanova-inspirert. Han glemmer tekstbrokker innimellom, men det er bare sjarmerende når man er så trygg og rutinert som Sean O’Hagan.
I god visetradisjon avslutter han konserten med Pete Seeger-låten «If I Had a Hammer, «og får publikum med på allsang/koring: «It’s a song about love between my brothers and my sisters/All over this land.»
Gerard Love – Turnhallen
Vurdering
Gerard Love på Egersund visefestival 2024 5 av 6
Dette ble for meg rosinen i pølsa denne torsdagskvelden. Gerard Love var i mange år med i det skotske bandet Teenage Fanclub. Bandet var hot først på 90-tallet og personlig syns jeg de to albumene Bandwagonesque og Grand Prix er de beste.
Gerard Love var mannen bak flere av låtene til bandet. Om han gikk frivillig eller fikk sparken kommer nok an på hvem du spør, men han forlot i hvert fall bandet i 2018.
Etter første låt, vil Love ha opp volumet «Turn it up a wee bit,» sier han på klingende skotsk. Noen i salen roper noe om lyden, og når vi snur oss ser vi sannelig Bill Ryder-Jones og Sean O’Hagan blant publikum. Det er Bill som kommenterer lyden. «Hi, Bill,» roper Gerard.
Noen i salen roper noe om lyden, og når vi snur oss ser vi sannelig Bill Ryder-Jones og Sean O’Hagan blant publikum.
«It’s lovely to be back in Norway,» hevder Love før bandet spiller «Don’t Look Back» fra Grand Prix. Det låter aldeles strålende. Der de to første låtene låter litt sånn middels og likegyldige, virker det som om bandet nå virkelig er i grooven. Herfra og ut er det en upåklagelig konsert vi er vitne til.
Vi får fine «Ain’t That Enough» fra Songs From Northern Britain. Gitarharmoniene er til å gråte av, gitarpop av ytterste merke. Så avslutter Love og bandet med en av mine Teenage Fanclub-favoritter «Sparky’s Dream.» Med den klingende i ørene går jeg ut i Egersund-natten for å finne et tog til Stavanger. Første dag av visefestivalen står til godkjent og vel så det.
Fotogalleri: Ådne Evjen
Vær den første til å kommentere