Elvana: Elvis fronted Nirvana på Gamla

Elvana er «verdens flotteste Elvis-frontede Nirvana tribute-band». Tirsdag kveld tok de turen til Gamla i hovedstaden to shake it up.

«Fra dypet av Disgraceland blir Rock & Roll-ikoner fra etterlivet løftet opp fra de døde. Rock & Roll møter Grunge når Elvis fronter Nirvana og gir bandet den frontmannen som har vært savnet siden 1994. Det lukter cheeseburgere og teen spirit, daddy-o!»

Sånn beskriver gutta fra Newcastle-upon-Tyne hva og hvem de er. Det startet som en spøk for drøye fire år siden, etter at de hadde vært inn og ut fra diverse band og prøvd å nå frem uten at noe egentlig skjedde. Gitarist Danny hadde lyst til å spille litt av sine favoritter, noe Nirvana og noe Elvis. «Haha, hadde det ikke vært gøy om vi hadde hatt Elvis som sang Nirvana-låter. Og selvfølgelig måtte man jo kalt det Elvana. Hahaha”. Resten er historie, som de sier.

Vurdering

Motorfinger på Gamla 24.09.2019: 4/6

Rolig tirsdag

Det er som forventet en rolig tirsdagskveld på Gamla, jeg teller i overkant av 20 personer. Forventingene er litt ambivalente – hva skal jeg egentlig forvente av noen som beskriver seg selv som «verdens flotteste Elvis-frontede Nirvana tribute-band»? Dette kan enten bli skikkelig tøft eller så skjærer det seg helt.

Ut av intet spretter det fire karer opp på den lille intime scenen i det lounge-aktige lokalet. Det er det Oslo-baserte hardrock/grunge-bandet Motorfinger, som er support for kvelden. Bandet har den harde oppgaven å få liv i det lille, veldig stivbeinte publikumet. Lyden er god og de spiller tight, men sliter dessverre med en del feedback.

Energien til vokalisten er upåklagelig, dessverre går denne eksplosive energien utover vokalprestasjonene denne kvelden. Den Chris Cornell/Eddie Vedder-inspirerte stemmen er god, men ufokusert. Det blir dratt på litt hardt flere steder som gjør at den virker påtatt, men på de roligere partiene sitter den som ei kule. Til å spille for et såpass lite publikum tidlig en tirsdagskveld leverer de en kurant konsert.

Vurdering

Elvana på Gamla 24.09.2019: 6/6

Nirvana-låter smeltet sammen med Elvis-hits

Etter en kort pause og et lite sceneskifte senkes belysningen igjen, Strauss sin «Also sprach Zarathustra» tar over rommet, lyden er som lukten av nystekte hvetebrød, for nå renner det inn med mennesker fra alle kriker og kroker. En skallet mann med regulering, «nerdebriller» (inkludert teipbiten på midten), tversoversløyfe og plomme-farget fløyelsdress anno 1950 entrer scenen i kanonfart, etterfulgt av resten av det dresskledde bandet.

De drar i gang med den kjente «Aneurysm». En langhåret mann, ikledd den ikoniske hvite Elvis-buksedressen med en glitrende, fargerik ørn på brystet og med de velkjente hvite, ovale Kurt-Cobain-solbrillene, entrer gulvet. Ikke scenen, men gulvet. Her tar han seg en god rundtur og hilser på alle de oppmøtte med høye spark og løse hofter. De kjører på videre med «Breed» som har en artig tvist på slutten da den veldig smidig glir over i Elvis’ «Viva Las Vegas».

Det ender ikke her – flere av Nirvana-låtene er smeltet sammen med kjente Elvis-hits. «School» starter blant annet med et par strofer fra «Blue Suede Shoes» før den går videre over i «In the Ghetto mot slutten på en grasiøs og flott måte. Vi får «Heartbreak Hotel/Lithium», «Territorial/Suspisious Minds» og «Little Less conversation/Smells Like Teen Spirit». De har også en kombinasjon som tekstmessig ikke flyter like godt som melodien: «Rape Me Tender». Her får vi faktisk en liten unnskyldning på slutten om at de ikke mente det vondt, og at de håper at vi så humoren. Vi får også en ny versjon av en annen kjent Elvis-låt, «All Fucked Up» (red.anm: «All Shook Up») som virkelig setter fart på publikummet. En av høydarene er «Can’t Help Falling In Love/Heart Shaped Box».

Blant publikum

Kveldens ord: Allsang. Hele publikum er med på hver eneste låt, og på flere av låtene er det vi i publikum som står for store deler av refrengene. Kvelden avsluttes av en låt som introduseres med «So if you think this night has been strange, this is where shit gets really strange, where a guy from Newcastle-upon-Tyne pretending to be Elvis pretending to be Kurt Cobain, pretends to be David Bowie” nemlig “The Man Who Sold The World”. Det er en skikkelig god avslutning og vokalist Elvis imponerer med å gå ned fra scenen og gi samtlige tilstede en stor klem, mens han synger med den finurlige stemmen sin.

Selv om dette høres ut som om det bare er fjas og morsomheter, så er det ikke bare det. Bandet leverer coverlåter med respekt for originalene, de spiller som helter og gjør absolutt ikke skam på sine forbilder. Elvis-gimmicken er selvfølgelig tydelig i både vokal og utseende, men på en smakfull måte. Bandet har også en nydelig tilstedeværelse på scenen og ikke minst en flott kontakt med publikummet.

Der hvor rommet mellom første rad og scenen ofte føles som et enormt gap på andre konserter, er det her nemlig helt fraværende. Frontmannen er like mye på gulvet sammen med publikum som han er på scenen. Lead-gitaristen tar seg også noen runder gjennom de første radene i løpet av kvelden, og han har noen splitt-hopp som kan gjøre selv Bruce Dickinson sjalu. De andre i bandet gir også alt, med smil og utstråling som fyller rommet. Så hva blir konlusjonen på denne snodige kvelden? Jo, at Elvana virkelig er «The worlds finest Elvis-fronted Nirvana tribute band». Dette er noe av det artigste jeg har vært med på.

Alle foto: Johannes Andersen