Musth – Under Nature’s Skirt: Eksperimentelt, lekent og tungt

Etter åtte års dvale er det eksperimentelle prog-metalbandet Musth endelig tilbake. Bandet har ikke ligget på latsiden og har i disse årene fortsatt å skrive musikk, skaffet seg ny vokalist og bassist, og finpusset på uttrykket sitt.

Vurdering

Musth – Under nature’s skirt 5/6

Musth gjorde seg bemerket i den norske undergrunnen og det gikk gjetord om bandet, både nasjonalt og internasjonalt. Nå er gjengen endelig tilbake, og bandets nye EP, Under Nature’s Skirt, er nå ute via Codfather Records. EP-en er innspilt og mikset av Bent Bredeveien og mastret av Peter In de Betou.

Det er planlagt flere konserter i tiden fremover, blant annet på Vaterland i hovedstaden 25/3 og på House of Foundation i Moss 8/4. Bandet lover heftige sceneshow med høy energi, dårlige vitser og «idiotiske» kostymer (bandets egne ord) – så her er det bare å være forberedt på alt.

Tina Turner med tourettes

På spørsmål om å beskrive Under nature’s skirt med en setning svarte Christian Berg følgende om sin flunkende nye EP: «Det høres ut som om Tina Turner fikk tourettes og startet et metal-tangoband«, og utfyller videre at man kan forvente noe som er eksperimentelt, lekent og tungt. Med et smil sier han «Musikk av roboter, for dyr«, og det er en beskrivelse som er ganske så treffende til dette lydbildet.

Første låt ut er «Beta’s Lament» som angriper lytteren – øyeblikkelig går undertegnedes tanker i retning av Slipknot-aktig nu metal, men gjengen vrir fort på lydbildene og du befinner deg ikke lenge i samme leie. «Beta’s Lament» er en kort låt på like under 3 minutter, men i løpet av de tre minuttene synliggjøres tydelige referanser til nevnte Slipknot, men også Korn, Mr.Bungle og Faith No More. Heftig start!

Tittelsporet «Under nature’s skirt» er neste låt ut, med et lydbilde som går i så forskjellige retninger som System of a Down og Frank Zappa. Man kan også skimte noe Green Jelly inne lydbildet.

Nest siste låt ut er singelen «Chivalry» med den velrenommerte trekkspilleren Irene Tillung. Denne låten går fra å være en rett frem metal-låt (til denne gjengen å være), til å inkorporere funk, jazz og tango. Vi snakker sjangerlek på høyt nivå. Det er lekent, morsomt og vanvittig fascinerende.

Brunstperioden til hann-elefanter

EP-ens siste låt er «On the Genealogy of Morons» som starter med vakker vokal, før låten utvikler seg i Rage Against The Machine-land, via spoken-word og jazz. Totalt sett så gir EP-en et heftig inntrykk og egentlig akkurat det man ønsket seg fra bandet.

«Musth betyr galskap på Hindi, men er også navnet på brunstperioden til hann-elefanter. I denne tilstanden får de svart, blindende væske i øynene, og blir svært aggressive, farlige og uberegnelige. Bandet Musth har disse elementene med seg i musikken sin.» Sitatet er fra bandets presseskriv, og det forklarer utrolig nok veldig mye av lydbildet og det du kan forvente deg når du setter deg ned i godstolen med Musth rungende over anlegget.

Hvis du helst vil ha musikken din i ett stemningsleie til smånipping av hvitvin en rolig søndags formiddag så er det mulig at Musth ikke er noe for deg. Liker du derimot musikken mer utfordrende og ikke er redd for å søle litt av den nevnte hvitvinen på teppet, så er Musth «a match made in heaven» for deg.

Musth anno 2022 er: Alexander M. Delver: Vokal, Bjørn-Are Johansen: Gitar, Ola Håkon Svendsen: Gitar, Bastian Vogt Lønli: Bass, Christian L. Berg: Trommer. Bass på EP-en er spilt av Sondre Kile Andersen.