MoE: kontemplativ støyblues

– Kaos setter i gang prosesser som gjør at vi kan bli sterkere og mer handlingskraftige. Kanskje gjør det oss til bedre mennesker som kan få oss til å stoppe opp når det trengs, mer enn å innstendig holde på rigide planer. Målet er den beste løsningen, ikke den beste planen, mener Guro Skumsnes Moe bassist og vokalist fra duoen MoE som fredag slipper albumet The Crone på Vinter Records.

The Crone er en besnærende, vakker skive full av tilslørt, eventyrlysten, avantgardistisk sludgerock. Kompromissløs, utforskende og  sjangeroverskridende. Det er drivende, forheksende rytmer. Omveltende musikalsk furore og vekselsvis svøpende, manende, kurrende eller forheksende vokalkunst. Vår type hurlumhei og et definitivt høydepunkt blant  årets norske plater så langt.

Her forklarer bandets vokalist og frontfigur om tidlig musikalsk vekkelse og oppvåkning, egenrådighet, musikalsk utvikling gjennom utveksling og samarbeid med andre spennende lydkunstnere og om hva kvinnelige artister som Diamanda Galas, PJ Harvey, Maja Ratkje og Spunk-kollega Hild Sofie Tafjord har betydd for henne personlig. Vi får også høre om hvordan hun lot seg imponere av den aspirerende gatesangeren Ane Brun, engasjement for urfolkets kamp mot storkulturen og om hvordan mye reising i Frankrike har ledet de til Shub Niggurath.

– For de som ikke kjenner til det eminente orkesteret deres allerede; hvem og hva er Moe?

– MoE er Guro Skumsnes Moe og Håvard Skaset. MoE er et sjangeroverskridende band som bruker rock som ett av virkemidlene i musikken.

– Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg har drevet med musikk, dans og teater siden jeg var barn. Skrev min første låt som tre-åring. Håvard oppdaget rockemusikk tidlig i barnehagen og satt å hørte på WASP og AC/DC allerede som femåring.

– Hvilken musikk var dere  omgitt av under oppveksten?

– Det var mye singer-songwriter og jazz hjemme hos meg. For Håvard sin del var det nok forskjellige avarter av metal, men mye thrash.

– Fortell litt om hvordan du har utviklet din vokalstil.

– Jeg har alltid sunget, men det var vel først når jeg oppdaget Diamanda Galás, Maja Ratkje, Lisa Dillan, Junko, Attila, Jaap Blonk og Alan Dubin etc. at jeg skjønte at jeg måtte øve på et annet vis enn man gjør innen jazz/pop verdenen. Jeg ser for meg bilder og farger/støy og skaper det om til den lyden jeg mener låtene trenger.

– Har dere hatt noen musikalske mentorer eller forbilder som har vært viktige. I så fall hvem og hvorfor?

– Fred Frith, Keiji Haino, Painjerk. Det er svært mange navn her. Her hjemme har Maja Ratkje, Hild-Sofie Tafjord og Lasse Marhaug vært viktige for at jeg har skjønt at man bare kan fortsette å gå i sin egen retning.

– Hvorfor støyrock og DIY?

– Ang. støy: Har vel aldri vært så opptatt av hva slags sjanger jeg jobber innenfor, og blir stort sett kastet opp i støyrock-bagen, kanskje på grunn av at jeg har lang bakgrunn fra støy, improvisasjon og samtidsmusikksjangre. Det er sikkert den enkleste samlebenevnelsen. En del av det vi har gjort passer nok der, men mye transcenderer mange andre sjangre. For oss er det svært mye blues i bunnen av vår musikk.

– Ang. DIY: Vi har endt opp med å gjøre mye selv siden vi tidvis produserer mye musikk. Det passer som regel ikke inn med vanlige plateselskapers eller bookingselskapers planer. Det har i tillegg gjort oss økonomisk friere, særlig når man ser hvor lite streaming generer og hvor dyrt det er å presse plater. Med få mellomledd får du større fortjeneste selv og man kan raskere gå i «break even». Vi ønsker ikke å fremstå som et rent kommersielt produkt, og er derfor er vi nøye med hvordan vi blir framstilt. Når man sitter med tømmene selv, har man mer definisjonsmakt. Sånn sett blir vi nok ansett som noen «stabeis» som skal gjøre alt selv. Vi jobber strengt tatt ikke innenfor tradisjonell DIY siden vi alltid har vært fulltids kunstnere, men vi har plukket litt her og der fra modeller som vi har sett har fungert. Det har holdt meg i gang som kunstner i femten år, så noe må da være gjort riktig.

– Hva har dere fått tilbake fra  undergrunns-  og gjør det selv-musikkscenen?

– Vi har kommet i kontakt med mange musikere og kunstnere verden over, og har lært mye om hva man skal og ikke skal gjøre for å skape gode strukturer. Det har gitt oss en frihet til å jobbe med hvem vi vil, hva vi vil, og når vi vil. Ved å kunne ha fokus på det kunstneriske har vi kunnet turnert, laget plater og gjort mer enn de fleste kan drømme om. Hadde vi skulle fulgt tradisjonelle stier, hadde vi nok vært et helt annet sted.

 – Hadde for øvrig vært gøy å vite hvor grensen går mellom mainstream og DIY/undergrunn i dagens musikkliv. I dag ser vi artister som Ane Brun og Sondre Lerche gir ut musikken sin selv og lisensierer den, og alle artister må være ansvarlig for content på Instagram, Tiktok, Snap og Facebook. Det må vel sies å være DIY? Forresten så kjøpte jeg en cd av en gatemusiker en gang for mange år siden. Det var et håndlaget cover og selvbrent cd. Hun spilte gitar og sang. Husker jeg syntes hun hadde noe ved seg, så jeg kjøpte plata. Hun het Ane Brun og er vel den fremste popartisten vi har i dag.

– Hva  vil dere si er den største forskjellen mellom Moe i dag og bandet som ga ut debutalbumet It Pictures i 2011?

– Den første plata besto av forskjellige låter jeg hadde liggende. Plata var en direkte følge av at vi gjorde en 7-tommer et par år før. Da med Kenneth Kapstad, Børre Mølstad og Ole Jørgen Bardal. Det ga mersmak og jeg hadde lyst til å gjøre en fullengder. Den største forskjellen er vel at vi har gjort så vanvittig masse og lært så mye om hvordan lage plater og hvordan forholde seg til de man jobber med.

– Hvordan skiller  bandkjemi og musikalsk tilnærming i MoE seg fra andre  band dere er eller har vært aktive i ?

– Det er veldig viktig for meg å følge den kunstneriske flyten, jeg kan ikke bli distrahert av hva omverden vil, eller om det er dårlig PR eller andre utenommusikalske faktorer. Det har nok frustrert noen, men er en av hovedgrunnene til at vi fortsatt holder det gående.

– Hvilke ambisjoner har dere for MoE?

– Vi vil nok fortsette å lage musikk som utfordrer oss selv. Vi har flere plater liggende klare med samarbeider med band og andre utøvere som vi gleder oss til å gi ut. Siden vi har flytta fra Oslo  skal vi fullføre «Oslo Janus»-serien. Den femte og siste «Oslo Janus» plata er snart ferdig og det er naturligvis et veiskille.

– Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i MoE?

Guro Skumsnes Moe:

– Min største styrke er at jeg produserer masse, og så tar utvelgelser. Sånn sett tar jeg på filter etter at jeg har skapt. I tillegg booker jeg og lager mat til alle som måtte være i nærheten. Ingen musikk uten god mat.

Håvard Skaset:

– Han gir seg aldri. Setter seg inn i hva det måtte være. Ustoppelig ressurs og den første til å si ifra om noe ikke er bra eller kjedelig. Eller; han trenger ikke si det engang. Det lyser lang vei.

– Dere har også hatt med noen dyktige gjester på albumet. Fortell litt om dem og deres bidrag.

The Sheriffs of Nothingness (Ole-Henrik Moe/Kari Rønnekleiv), strengeinstrumenter:

– En av verdens mest unike stryke-duoer. Unik intonasjon og enorm kunnskap om musikk. Dette er «next level» mennesker. En sann glede hver gang vi møtes. All stryk på plata ble spilt inn foran peisen på hytta til min mor. Ole-Henrik og Kari spilte og fant på arrangementer mens Håvard spilte inn og jeg lagde mat. Så gikk vi tur og lagde mer mat.

 Ane Marthe Sørlien Holen, vibrafon:

– Jeg og Ane Marthe har spilt sammen siden vi var 15 år. Vi hadde bandet «Egentlige Engler» sammen, og ga ut plate og spilte rundt omkring til vi var ca 20. Hun har slagverktrioen Pinquins som vi lagde «Vi som elsket kaos» med, og er en av landets fremste slagverkere og en naturlig samarbeidspartner for oss.

Joakim Heibo Johansen, trommer:

– Joakim spilte trommer fast i MoE fra 2013 til ca 2019 og var en viktig bidragsyter i mange år.

– Fortell litt om valget av albumtittelen  «The Crone» og hva dere ønsket å artikulere med den?

– Alt går i faser; mennesket, musikken og månesyklusene. «The crone» er den avsluttende fasen. Den ufruktbare, den vise, den som observerer og gir kunnskap. I samfunnet har den ofte blitt sett på som vanskelig eller ondsinnet. Det er spennende å se at gamle arketyper lever i beste velgående og at man fortsatt velger å velger å overse ressursene «the crone» innehar.

– Låten «The Obscure» inneholder elementer fra diktet Bora Ring av Judith Wright. Fortell litt om forholdet til henne og dette verket og om hvordan og hvorfor dere har valgt å ta det i bruk.

– Etter vår første Australiaturné kom jeg hjem med boka «Deep time dreaming», om arkeologi i Australia. I løpet av turneen fikk jeg overlevert mange historier om urfolkets lidelser og sammen denne boka innså jeg nødvendigheten av å se historiske sår som ikke er sine egne. Vårt samfunn forholder seg ikke til endring som en kunnskap, slik de som levde i pakt med naturen gjorde. «Who controls the past controls the future: who controls the present controls the past», som Orwell sa. Dette er et stort tema jeg utforsker under årets Borealis Festival i Bergen med konsertinnstallasjonen «Resonnant Silence».

– Jeg har nå funnet frem noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til:

Melvins

– Er vel alle sludge-gutters helter det? Er vel i utgangspunktet i overkant streit for oss, så det blir i små doser her i huset, men jeg har hentet inspirasjon fra «The Making Love Demos», som jeg synes er den beste jeg har av de. Jeg er ikke særlig interessert i golf og synes Buzz sin «våpenretorikk» er uspiselig, så har lite intellektuelt å hente her. Er mer inne i Sumac og Aaron Turners musikk. Vi lever i en tid hvor det bør være kult å være smart og kommunisere riktige verdier. Her møtes også «utvidende» komposisjon og eksperimentering på en måte som interesserer meg mer.

 Giacinto Scelsi

– Okanagon med Joëlle Leandre var det første jeg hørte. Endret mitt syn på musikk. Unik komponist og man kan finne nøkkelen til mye musikk i hans verden. Joëlle Leandre har vært viktig forbilde for meg som bassist, utøver og kvinne. Vi har bursdag på samme dag.

PJ Harvey

– Bessy Smith, Sister Rosetta Tharpe, Janis Joplin, Bjørk, PJ Harvey, St. Vincent. Det hadde ikke vært noe gøy med rock uten kvinner. Dyktige kvinnelige artister blir ofte forsøkt «av-geniforklart» særlig om de har med seg flinke mannlige produsenter, det er bare å sjekke ut demoene til PJ og man skjønner at dette er ekte vare.

 Arnold Schönberg

– Håvard ramlet inn i samtidsmusikken, jazz, noise og det som verre er via den andre wienerskolen.

 Sludgerock

– Harvey Milk. Fikk melding av bassisten i Harvey Milk om at han ville covre «Let them dance» forleden. Det hadde vært kult.

 Noiserock

– Swans og Big Black. Da er vel kvelden positiv nok?

Kunstrock

– Rock in opposition, Henry Cow, Art Bears. Da vi slapp singelen «The Crone» fikk vi meldinger fra Art Bear fans som trakk paralleller til den musikken. Det var kult. De siste årene har vi vært svært mye i Frankrike og har hørt mye på Shub Niggurath. Altså: «Les Morts Vont Vite». For et uttrykk. For et gitarspill!

Chanting

– Sang er det mest menneskelige i musikk. Det nærmeste instrumentet vi har. Brian Eno snakker om det. Alle vet det. Musikken kommer innenfra. Sang rører ved deg.

Eksperimentell

–  En måte å lage kunst på. Eksperimentering. Endring. Utprøving. Sette sammen. Våge.

Låtstrukturer

–  Viktig å utfordre seg i komponeringen. Man kan ikke bare lage allsanglåter i 60/120 bpm. Strukturen på en låt er en godt verktøy for å gjøre noe enkelt til noe mer komplekst og interessant.

Turnering

–  En unik måte å oppnå forståelse av andre kulturer, møte folk og formidle musikk på. Det viktigste aspektet i musikk er konserten. Møtet mellom kunstner og publikum, og kommunikasjonen som oppstår.

Lys og mørke

– De nødvendige ytterpunktene som bor i alt.

Destruktivitet

– Det er for mye destruktivitet i verden. Det henger sammen med egoisme, dårlig tro på seg selv og et smalt verdensbilde.

Kaos

– Kaos setter i gang prosesser som gjør at vi kan bli sterkere og mer handlingskraftige. Kanskje gjør det oss til bedre mennesker som kan få oss til å stoppe opp når det trengs, mer enn å innstendig holde på rigide planer. Målet er den beste løsningen, ikke den beste planen. Fraværet av kaos, altså kosmos i tradisjonell betydning, forbinder jeg med totalitær og umusikalsk fremferd. Kaos er menneskelig og er ikke nødvendigvis det man tror det er. Når man reiser mye i kulturer som oppfattes som kaotiske for nordmenn, oppdager man etter hvert at det er andre strukturer som gjelder og at man ofte kommer fram til gode løsninger likevel.

Atonalitet

–  Fravær av tonalitet. For oss er atonalitet like naturlig som tonalitet.

 Årabrot

–  Jeg har i alle år prioritert mine egne prosjekter og fylt min kalender til randen med egne ting. Jeg er bassist, men også komponist, arrangør og kreativ på mange andre plan. Jeg har hatt mange henvendelser om å spille bass med norske og utenlandske band og ensembler, men vanligvis må jeg prioritere mine egne ting. I 2014 tenkte jeg at jeg skulle åpne opp litt og begynne å si ja til henvendelser. Da spilte jeg progrock med El Doom & The Born Electric og turnerte med Årabrot, både som bassist, støymaker og vokalist. På et punkt turnerte vi Norge, Frankrike, Spania og England som support for Årabrot samtidig som MoE fungerte som et slags backingband for de. Ganske fysisk utfordrende å spille to sett hver kveld og samtidig pløye seg gjennom skitne og røykfulle squats på halve kontinentet. Det var på tiden Magnus Nymo spilte trommer i Årabrot og han står forresten bak tittelen «Oslo Janus». Magnus er forøvrig en unik musiker og person som gikk fra å spille bass til trommer i Årabrot. Nå spiller han mest irsk folkemusikk. Sier litt om musikaliteten han innehar.

 Hva er tidenes beste sludgerockelåt og hvorfor?

– Den er neppe laget enda.

 – Hva er det beste riffet deres og andres og hvorfor?

– Vanskelig å svare på synes jeg. Musikk innehar så mange kvaliteter at jeg ikke klarer å koke det ned til ett riff.

– Dere har produsert albumet sammen med Kyrre Laastad. Fortell litt om det valget og om hvordan han har vært å samarbeide med?

– Jeg og Håvard har alltid hatt et nært forhold til California og har jobbet mye med musikere fra San Francisco området. På et punkt hadde vi et prosjekt som het Bay/Oslo Mirror Trio. Det var etter en ide om en «dobbel trio». Da vi fikk gjennomført prosjektet i Norge fikk vi med oss Kyrre på trommer. Kyrre er nok Norges flotteste trommeslager, enten han spiller abstrakt teksturmusikk eller backbeat med Jenny Hval. Han har en unik touch, groove og feel. Musikalsk og ekstremt kunnskapsrik. Men så er har han jo i tillegg blitt ekstremt bra til å mikse og produsere. Han mikset «Vi som Elsket Kaos» og «Tolerancia Picante», samt et par plater av The Touchables, så burde nok ha fått produsentkred for lenge siden.

– Albumet ble  spilt inn i  Athletic Sound i Halden og i Tunnelen, Oslo og The Lodge i Dakota. Fortell litt om  rommene og atmosfæren der og hvilken påvirkning dette stedet har hatt for  lydbildet på platen.

– The Lodge er bare et kallenavn på hytta til min mor, og Tunnelen er studioet til Håvard. Men Athletic er jo et unikt sted i Halden som vi også spilte inn «MoE 3» i. Ideen med «The Crone» var på en måte å gjøre det stikk motsatte av «MoE 3», som innebar å gå fra ren live innspilling til å spille inn deler og sette sammen ting i postproduksjon. Man kan si at vi gikk i studio med en idé om platen «The Crone» uten å ha materialet ferdig. Da vi spilte inn «MoE 3» visste vi nøyaktig hva vi skulle spille inn. Det var klokka og økonomien som bestemte resultatet av plata.

– Greg Pope står for portrett foto og Lasse Marhaug  for kunst, foto layout og design. Fortell litt om de kunstnerne og samarbeidet med de om  det praktfulle  omslaget og  omslagsheftet som kommer med platen.

– Vi har jobbet med Lasse Marhaug på nesten alle våre omslag og man kan kanskje følge hans designerutvikling gjennom våre albumcover. Omslaget er preget av naturfoto og henger nok litt sammen med albumtittel/tema og at vi har forlatt byen til fordel for landsbyga. Vi er veldig opptatt av endring og å ikke gå seg fast i kunsten eller livet. Greg Pope har vært en inspirasjon i mange år og vi har jobbet med ham flere ganger. Han har til og med vært gjestevokalist hos oss en gang, hvor vi covret en låt av hans band fra 80-tallet.

– Dere har vært backingbandet til Årabrot på livekonserter og sluppet musikk i samarbeid med andre artister som Mette Rasmussen,Lasse Marhaug, Pinquins og The Observatory. Fortell litt om disse kollaborasjonene og om hva de har hatt å si for  bandets egen utvikling.

 – Det har hele veien vært viktig for oss å samarbeide med andre band og utøvere. De kreative møtene hvor man utvikler musikken og deler forskjellige innfallsvinkler er viktig for oss, men også viktig å vise publikum at musikk er mer enn bare å klatre karrierestigen. Om vi ikke føler at vi utvikler oss musikalsk, eller at vi ser tegn til for mye gjentagelse, da ringer alarmen internt i MoE. Vår bakgrunn som improvisasjonsmusikere og såkalt skolerte musikere har nok ført til at vi har mer en kunstners tilnærming til det å drive band enn et vanlig rockeband.

Bandet var nylig hovedfokus  for en større utstilling  på museet Rockheim i Trondheim MoE – vi som elsket kaos. Fortell litt om dette prosjektet og hvordan det opplevdes å være med  på det.

– Man føler seg jo fort litt gammel når man havner på museum. Men det er klart at det er en anerkjennelse når man innser at man er valgt ut på grunn av at vi har  satt spor utenfor scenen også. Vi har alltid hatt en slags spøk om at «MoE skal sette større spor enn et klistremerke på dassen på spillestedet» når vi har spilt. Sånn sett så er jo utstillingen et tegn på at vi har gjort ting annerledes.

– Hvordan har Moe  blitt påvirket av pandemien?

– Det gav oss tid til å jobbe fullt med en teaterforestilling av Moby Dick med kompaniet Plexus Polaire. Store deler av pandemien gikk med til dette arbeidet og ferdigstillelsen av «The Crone», samt en samarbeidsplate med det britiske bandet «Bruxa Maria», innspilling av ny plate med Mette Rasmussen,  ferdigstillelse av «Oslo Janus 5» og en ganske ekstrem sludgeplate med saksofoner og sekkepipe. (Hæ? Sludge og sekkepipe?)

– Fortell litt om plateselskapene deres og om forholdet til dem.

Conrad Sound

– Vårt eget label hvor vi gir ut nesten alt av vår musikk. Får veldig mye henvendelser om å gi ut andre band og prosjekter, men sånn som platebransjen og vår tid er nå, vil vi ikke kunne gi ut musikk som vi ikke deltar på selv.

Fysisk Format

– Ga ut MoE 3 her og solgte vel ut rubbel og bit via våre turneer. Neppe så mange over disk. Vi fikk derfor trykke en repress på ConradSound.

 Wallace Records

– Vi hadde i mange år nær kontakt med italienske musikkmiljøet og turnerte der jevnlig. Wallace hadde gitt ut våre venner i Gerda i alle år og vi gjorde noen labelsplits med Wallace for å få økt distribusjon.

Relative Pitch

– New York label med fokus på improvisasjonsmusikk. Masse kule utgivelser og svært glad for at vi fikk gitt ut platen med Ikuro Takahashi der.

Vinter Records

– Spennende gjeng bestående av ringrever fra Oslos musikkmiljø. Svært glade for å ha blitt kjent med disse på tampen av Oslooppholdet. Kan nok fort føre til nye spennende samarbeider.

 – Kan dere til slutt velge ti låter hver  som på en eller annen måte har påvirket «The Crone» eller dere som musikere og låtskrivere?

Caspar Brötzmann Massaker: «Koksofen»

Neurosis: The Doorway

Sumac + Keiji Haino: Even For Just The Briefest Moment

Shub-Niggurath:  Incipit Tragaedi

Scott Walker: ‘See You Don’t Bump His Head’

DNA: Blonde Red Head

Suicide: Dream Baby Dream

Janis Joplin: «Women Is Losers»

Takeshi Terauchi And Bunnys – Dark Eyes

Watashi Dake – Feral I