Om @ Kulturkirken Jakob

En unik konsertopplevelse i særdeles kledelige omgivelser.

NB: Denne anmeldelsen er basert på ekstrakonserten som fant sted onsdag 8. mai.

Om er et California-basert band med sterke røtter i Sleep. Prosjektet ble formet i 2003 av bassist Al Cisneros og trommeslager Chris Hakius, som på det tidspunkt utfylte samme roller i det legendariske doom-bandet. Om forble en duo gjennom prosjektets første tre fullengdere, men gjennomgikk noen endringer i 2008-2009. Hakius ble erstattet av Emil Amos (kjent fra Grails og Holy Sons), og gruppen ble utvidet til en trio året etterpå. Per dags dato består bandet av Cisneros, Amos, og Tyler Trotter.

Navnet på bandet er hentet fra hinduismen, hvor «Om» er det helligste mantraet. Det er ikke bare navnet som har en spirituell dimensjon; musikken er gjennomsyret av åndelighet, meditative passasjer og melodier som sender tankene langt utenfor oksidentens grenser. Dette har truffet hjem hos lytterne, og bandet får ofte topplasseringer på festivalplakater verden over. Det var derfor ingen overraskelse at konserten deres i Jakobkirken (i regi av den eminente festivalen Høstsabbat) ble raskt utsolgt, men heldigvis ble det en ny forestilling dagen etter. Jeg ankommer ekstrakonserten med høye forventninger og lovord om gårsdagens show friskt i minnet.

Umiddelbar transe

Bandet inntar scenen, og starter med State of Non-Return fra deres nyeste album «Advaitic Songs» (2012). Musikken kler omgivelsene særdeles godt, og det går ikke mange minutter før den suggerende låten leder publikum inn i transe. Sjefshypnotisør Cisneros både synger og spiller, og live høres han nesten litt ut som en småsnufsete Roger Waters. Hans fremtreden for øvrig minner ikke så mye om Pink Floyd-legenden; han ser først og fremst ut som legemliggjørelsen av flere millenier med esoterisk kunnskap. Tenk deg Yggdrasil på to bein.

Settet fortsetter med Gethsemane og Sinai fra samme plate. Man blir imponert over hvor samspilte rytmeduoen Cisneros og Amos er, og når Trotter’s tangenttraktering supplerer med tidløse toner fra det hellige land er det vanskelig å bli dratt ut av drømmetilstanden. Amos’ ekspressive trommespill er usedvanlig fengslende, og i det han starter Cremation Ghat I konkluderer jeg i mitt stille sinn at han må være en slags heksedoktor.

Gruppemeditasjon

For å unngå å spille to identiske konserter to dager på rad har bandet endret litt på settlisten i anledning ekstrakonserten. Prinsippet er prisverdig og variasjonen blir godt mottatt, da flere av de jeg har snakket med før konsertstart har valgt å gå for en todagers. Kveldens sjette låt blir dermed At Giza fra albumet «Conference of the Birds» (2006), en skive som ble gitt ut mens bandet fremdeles var en duo. Jeg må inrømme at den over femten minutter lange låten ikke er blant mine personlige favoritter, og et stykke ute i fremføringen tar jeg meg selv i å glede meg til Trotter’s teksturer igjen skal prege lydbildet.

Han returnerer med glans på oppfølgingsnummeret Thebes, en låt som smaker av Arabia og som – apropos Roger Waters – minner litt om Set The Controls For The Heart Of The Sun. Denne blir sisteaktens høydepunkt, før Cisneros introduserer Bhima’s Theme som kveldens siste låt. Uttalelsen vekker en viss lettelse, da konserten kunne blitt litt vel lang dersom det skulle være mer enn ett nummer igjen.

Å få se Om i Jakobskirken var en unik og minneverdig opplevelse. Bandet spilte helt usedvanlig synkronisert, og konserten hadde en sterk meditativ kraft. Jeg er neppe alene om å ha blitt oppslukt; publikums respons både i og mellom låtene antydet at Om fanget salen med sine suggerende rytmer og atmosfæriske melodier.

Før trioen gikk av scenen, proklamerte Cisneros overfor de oppmøtte at vi skulle sees igjen neste år. Det håper jeg sannelig!

Om @ Jakobskirken 08.05.2019: 8/10