Robert Moses & the Harmony Crusaders slapp albumet «Plutonic Friends» 9. februar. Ved å anmelde dette albumet har jeg virkelig beveget meg langt ut av min komfortsone, når det gjelder sjanger. Men har liksom ikke helt klart å legge det fra meg heller.
Foto: Julia Marie Naglestad
Plata er spilt inn i Subsonic Society/Crystal Canyon Studios med Anders Møller (Kåre and the Cavemen, Euroboys), og Spellemann-nominerte Torgeir Waldemar som produsenter. Bandets medlemmer har spilt med anerkjente norske artister som Midnight Choir, Tommy Tokyo, Sivert Høyem og Lucky Lips.
Tilfeldigheter
Robert Moses er en ordkunstner, som har laget en plate full av harmonier og poesi i sjangeren alternativ country, americana og litt psykedelisk rock. Han er født i Chicago hvor hans nabolag var både katolsk og mafiaost. I 93 flyttet han til London hvor han lærte seg å reparere touring-sykkel fra bunnen. Etter stadig lengre sykkelturer, bestemte han seg for å utforske verden videre fra sykkelsetet. En rekke tilfeldigheter førte han med ferga fra København til Oslo sommeren 1996 og det var kjærlighet ved første blikk.
Han leverer et utstrakt og poetisk tekstunivers og husker den ene diktboken fra foreldrenes hylle, som var skrevet av Ogden Nash. Forfatterens kjærlighet for ord og ukonvensjonelle, innovative ordspill la selve grunnlaget for skrivestilen han selv har nå.
Lekent og spennende lydbilde
Jeg har spilt denne plata ganske så mange ganger nå, og for hver gang finner jeg noe nytt ved den. Liker det lekne og interessante lydbildet. Det vakkert helt fra første låt Alive in the Flood. Vokalen til Robert og Malin Pedersen klinger veldig godt sammen.
Den vakre og umåtelige avslappende låta Lost Lullaby, hvor det er Malin som synger. Er en låt jeg lett lukker øynene til for å falle til ro. En låt for nattesøvnen.
Kunne fint blitt dratt enda mer mot det psykedeliske, så spacedelen hadde kommet tydligere frem.
Kjenner litt på 70-tallsfølelsen i Rise from the Mud. Liker de hyggelig taktene låta bærer, og tekstingen om å reise seg opp av gjørma er heller ikke det aller verste. Instrumentalen Hipster Cripple, kunne fint blitt dratt enda mer mot det psykedeliske, så spacedelen hadde kommet tydligere frem. Av en eller annen grunn blir jeg kraftig påminnet om introen til David Hasselhoff fra tvserien Baywatch når jeg hører denne låta.
Liker det behagelige gitarspillet i starten av Find out or Fit In. Selve vokaliseringen minner meg særlig om Neil Youngs, noe som også gjelder for We Can Make Things Right. Disse to låtene er desidert av mine favoritter på albumet, i tillegg til Lost Lullaby og tittelsporet.
Så absolutt min personlige favoritt.
Når jeg først lyttet til tittelsporet Plutonic Friends, skjønte jeg den ikke med det samme. Likte ikke den lange oppbyggingen, men når poesien kom frem og måten Robert valgte å frembringe den, fikk jeg åpnebaringen. En fantastisk låt, som skaper bilder mot seier og urfolk som har sin dans rundt sitt bål. Så absolutt min personlige favoritt.
Platas siste låt The Sad Sad Sound of Goodbye er en meget riktig avslutning på denne litt annerledes plateanmeldelsesreisen jeg har hatt med Robert Moses & the Harmony Crusaders.
Plutonic Friends – 7/10
Vær den første til å kommentere