Satyricon @ Inferno 2018

Satyricon avsluttet lørdagens Inferno med publikum i jerngrep.

Foto: Johannes Andersen

Satyricon har holdt på i over 20 år, og trenger neppe noen introduksjon. Låter som Mother North, Fuel for Hatred og K.I.N.G. har sementert deres plass i sortmetallens pantheon, hvor de står sammen med andre storheter som Emperor, Mayhem og Darkthrone m.m.

En annen driv

Jeg hadde ikke så mye bra å si da Satyricon ga ut sin nyeste skive, «Deep Calleth upon Deep». Jeg står fortsatt ved at den er kjedelig og lite minneverdig. Derfor var jeg litt nysgjerrig på hvordan låtene fra den skiva kom til å høres ut under konserten. Svaret får jeg servert ganske raskt, da de liksågodt starter konserten med åpningskuttet fra skiva, Midnight Serpent. Og hva er så dommen?

*trommevirvel*

Det funker mye bedre live! For det meste, men det kommer vi tilbake til litt senere. De fleste av låtene fra «Deep Calleth Upon Deep» får en helt annen driv på scenen. Jeg tar meg selv i å svaie med musikken, noe jeg aldri gjorde da jeg hørte på skiva.

Variert og overraskende sett

Men Satyricon spiller ikke bare låter fra sin nyeste skive, de serverer låter fra nesten hele karrieren. Etter Midnight Serpent går de inn i låter fra «Age of Nero» og «Now, Diabolical». «Rebel Extravaganza» og «Shadowthrone» er vel de eneste skivene som ikke blir representert på en eller annen måte i løpet av konserten.

Resultatet er et variert sett som overrasker, men dessverre også har et og annet dødpunkt. Du husker jeg sa at de fleste låtene fra nyskiva funker bedre live? Vel, det var et unntak. To your brethren in the dark, for å være mer nøyaktig. Den er seig og dratt ut fra før av, og ufattelig kjedelig i denne konteksten. Er det et forsøk på en powerballade? Jeg aner ikke. Det kjennes ikke ut som låta bygger på seg noe særlig, den bare ligger stille og urovekkende i alt for lang tid. Det er mulig en høyere (eller lavere?) makt er enig, fordi dette er eneste låta hvor en gitarstreng ryker.

Etter hva som kjennes ut som en evighet, spiller de heldigvis en herlig dose blastbeat og dobbeltpedal. Sigurd får servert en gitar, og setter i gang med intet mindre enn Walk the Path of Sorrow! Så er det klart for de to siste sangene før de «går av scenen», og Sigurd annonserer at det er en obskur og en ikke fullt så obskur låt fra Nemesis Divina. Jeg skriver instinktvis Mother North på notatblokka, men at Transcendental Requiem of Slaves er den andre kom som en gledelig overraskelse! Som forventet synger Rockefeller av full hals med på Mother North, og det er nå Satyr begynner å ta sitt jerngrep rundt publikum.

Moshpit ble det

Så er det takk og farvel, før de igjen går på scenen og leverer sine største hits. Først The Pentagram Burns, og så Fuel for Hatred. Satyr proklamerer at «We’ve gotten a moshpit on this song in every country on this tour, even the rich ones. So no excuses!» Og moshpit ble det. Fleshgod Apocalypse fikk også en liten moshpit under sin konsert på fredagen, men dette tok kaka! Bassist Anders Odden får litt trøbbel, uten at jeg helt skjønner hva som skjedde. Mulig noe med elektronikken i bassen? Etter litt styring er han iallefall tilbake på nett akkurat i tide for det heftige slide-partiet i midten. Krise avverget!

Nå kan det vel ikke være fler sanger igjen? Joda! Vi får K.I.N.G. også. Bare for å sementere folks engasjement, liksom. Satyricon er et bra liveband. Ferdig snakka om det. «We made this into a concert, not a social media gathering» avslutter Sigurd kvelden med. Jeg er forsåvidt enig.

Om de hadde fjerna den ene treige balladelåta og hatt litt færre låter fra den nyeste, hadde jeg nok trilla litt høyere. Likevel var det en voldsomt bra konsert. Det er ingen tvil om hvorfor Satyricon toppet plakaten sammen med Emperor.

Satyricon @ Inferno 2018: 8 / 10