Ihsahn @ Inferno 2018

Ihsahn imponerer for andre dag på rad.

Foto: Johannes Andersen

Påsken går mot slutten, og den uungåelige hverdagen venter nådeløst. Rundt lunchbordene langs det vidstrakte land vil kolleger, venner, og medstudenter spørre hverandre ut om hvorvidt de har «hatt en fin påske?«. En person som definitivt bør kunne svare bekreftende på dette er Ihsahn. I tillegg til å ha anført en minneverdig og bunnsolid konsert med Emperor på festivalens dag 2, leverte han også en imponerende konsert med sitt soloprosjekt på lørdagskvelden.

Begivenhetsrik musikk

Backingbandet til Ihsahn har en relativt lav gjennomsnittsalder, men et særdeles høyt kompetansenivå. Med mindre jeg er feilinformert er det noen koblinger her til Leprous, hvilket sier en ting og to om hvor lista ligger. Heldigvis, ettersom materialet til Ihsahn er særdeles dynamisk og begivenhetsrikt. Etter et dramatisk åpningsnummer med supre «dualing solos» spilles Arcana Imperii, en monumental låt som ble gitt ut som singel i februar.

Allerede på dette punktet i konserten tenker jeg at dersom Norge skal ha et svar på Devin Townsend (vel å merke i en litt mer ekstrem og intrikat form), må det være Ihsahn. Dette bør tolkes som et kompliment overfor begge. Gjennom konsertens gang er dette en stadig tilbakevendende tanke.

Until I Too Dissolve er neste låt ut. Det er et spektakulært nummer, som starter med et nostalgisk og bangervennlig riff før det hele etterhvert muterer til proghue-porno. Etter endt låt er en medpublikummer sitt samfunssansvar bevisst, og roper det alle tenker: «Jævlig bra!». Latter og applaus følger, naturligvis. Det spilles mer fra 2016-albumet «Arktis», og det låter konsekvent både dristig og dritfett. Ihsahn proklamerer etterhvert at det er på tide å «quiet it down» og setter i gang med Pulse, en låt som kunne eksistert på et hypotetisk Ulver-album gitt ut mellom «Blood Inside» og «Shadows of the sun».

Neste gir

Mot slutten klarer Ihsahn å ta det hele opp ennå et gir. Under den bekmørke og frenetiske A Grave Inversed, kommer Jørgen Munkeby (fra bl.a. Shining) ut på scenen med en saksofon. Det er jazza som juling; innledningsvis drukner saksofonen litt i miksen, men den kommer sterkt tilbake, og låtens siste minutter er en sann fryd. Munkeby forblir under scenen på finalelåta, The Grave, som sørger for at settet avsluttes i Doomens tegn.

Ihsahns solomateriale er virkelig heftige saker, og jeg har vanskelig for å tro at han ikke forlot Inferno med mange nye fans.

Ihsahn @ Inferno 2018: 8 / 10