Det ble en historisk konsert for Pstereo-festivalen i Trondheim. Aurora og hennes musikere vartet opp med store vokalprestasjoner, sterk innlevelse, avansert koring, tung perkusjon, et solid akkompagnement, en stemningsfull lyssetting og et veldig klart lydbilde.
Vurdering
Aurora på Pstereo 6/6
Vurdering
Aurora på Pstereo 6/6Vi fikk først en intro, og deretter kom åpningslåten «Churchyard.» Vi stiftet allerede her bekjentskap med noen av de musikalske elementene som skulle komme til å prege sangene utover i konserten. Det var kraftig synthbeat, klokkeren vokal, flott koring og Auroras rytmiske bevegelser med kroppen.
Dette med kroppsbevegelsene varierte hun litt gjennom konserten. Vi fikk både «moves», store og små rytmiske gestikuleringer, fridans og glidende teatralske bevegelser. Hun holder på sin spesielle sceneopptreden.
Utrolig bra koring gikk igjen på mange låter
Nydelig koring
Utrolig bra koring gikk igjen på mange låter. De kunne være noe intrikate i rytmikken, og de beveget seg over et høyt spekter i stemmeleiet. Det var også en dynamikk i dette, fra det sterke til det at koringen lå dempet under hovedvokalen. Hun hadde med en egen kvinnelig korist, men også andre gruppemedlemmer deltok. Vokalkvalitet som løftet virkelig konserten.
Begeistret for trondheimspublikummet
Etter det første nummeret, fikk vi høre at Aurora hadde sett frem til konserten, og at hun hadde sittet på festivalområdet og kjent på kroppen at dette kom til å bli en stor kveld med publikum. Hun gjentok dette med trondheimspublikummet også senere i konserten, takket så mye flere ganger osv. Trondheim er en musikkby, og jeg skal ikke si at hun ikke mente dette. Personlig er jeg kanskje likevel mer interessert i det verbale som omhandler musikken. Ok, men vi fikk det også. Det var noen fine historier som var knyttet til enkelte av sangene.
Personlige tekster til ettertanke
På sangen «The River» handlet det om en liten gutt som bærer for mye inne i hodet sitt. Aurora dedikerte sangen til de som bærer på noe tungt. Låten «Cure For Me» omhandlet det å ha retten til å være den en er og fortjene å bli elsket for det.
På sangen «The Seed» synger hun om at vi ikke skal overbelaste naturen i profittøyemed
På sangen «The Seed» synger hun om at vi ikke skal overbelaste naturen i profittøyemed. Jeg mener også hun sa noe om urfolks rettigheter her. Det kan jo være en sammenfallende problematikk. Sounden og stemningen i den sangen pekte i retning av det samiske. Dette var for meg i så måte en litt annerledes sang på konserten.
Teksten på «Queendom» mente jeg hun sa var en sang for blant annet de homofile. Sangen dreier seg om at Aurora vil at de stillferdige, de introverte, de som er annerledes, og de som ikke har fått sin anerkjennelse, skal være hennes helter. En må vel kunne si at dette er varme og fornuftige tanker. Hun kan nok ha følt på noe følelsesmessig utenforskap selv også, gjennom sin bifile legning, sin høyttravende kunstneriske sjel osv.
Repertoaret
På konserten fikk vi naturligvis flere av Auroras største hits. Jeg kan nå nevne noen av dem. «Warrior» kom som låt nummer tre. Den kjennetegnes av det pompøse og tung rytmikk. Det samme kan vel sies om «Running With the Wolves» som ble spilt lenger ut i settet. Her var det også et temmelig mektig lydbilde. «Runaway» ble en virkelig stemningsfull låt. Hun åpnet vokalt, og fikk med seg koristene etter hvert i nydelige harmonier.
Sangen «All is soft inside» hadde en enorm rytmikk og perkusjon. Både vokalt og instrumentalt endte det opp i et voldsomt lydbilde. Jeg skrev i ingressen at det var en veldig klar lyd. Den var både detaljert og klar. Et godt eksempel på det var sangen «Murder Song.» Her spilte gitaristen på en akustisk gitar, og både denne gitarlyden og vokalen var beundringsverdig klare. Aurora avsluttet a capella her.
Vi publikummere kunne gå hjem temmelig tilfredse
Avslutning
Siste ordinære sang var «Giving into the Love.» Dette var en sang som kanskje oppsummerte litt av hennes budskap i konserten, om å bli elsket og akseptert for den man er. Hun forsterket dette med ekstranummeret «Cure for me.» Dette var også en pompøs låt. Aurora selv veivet og vinket med hendene som takk til publikum.
Direkte morsomt ble det da hun fortalte at hun var sliten og ikke orket å gå av scenen og vente på ekstranummeret. Musikerne kom bare inn igjen og gikk rett på. Bra! Jeg liker at folk sier det som det er.
Mens gruppen bukket og takket for seg på scenen, fikk vi en låt av festivalens sykmeldte Prodigy på lydanlegget, og i tillegg kom det et ganske stort og spektakulært pyroshow. Vi publikummere kunne gå hjem temmelig tilfredse.
Fotogalleri: Tor Atle Kleven
Vær den første til å kommentere