Kong Vinter regjerer

Hoest er tilbake med Taake’s sterkeste skive på 6 år: Kong Vinter.

Foto: Christopher Swahn Zibell

Taake’s forrige skive, «Stridens hus» (2014), var i mine ører et lite tilbakefall sammenlignet med «Noregs vaapen» (2011). Likevel hadde jeg høye forhåpninger for «Kong Vinter».

Umiddelbar klassiker

Og Kong Vinter innfridde! Her er låtskrivingen på topp, og gjestevokalister og banjosoloer er ryddet vekk til fordel for pur Taake. Låtene taler med andre ord for seg selv, og trenger ikke gimmicker for å stå på egne bein. Ikke misforstå; jeg syns måten banjo og gjestevokalister ble gjort tidligere var dritfett, men likevel er det deilig å få en skive hvor det er redusert til det mest essensielle, og som er fullt på høyde med mange av de beste skivene innenfor sjangeren.

Låtene er sammenhengende, riffene er potensielt det beste fra Taake noensinne, og mannen selv har aldri hørtes bedre ut. Hoest er i storform, og «Kong Vinter» er en umiddelbar klassiker.

Ingen skriver blackmetal som Hoest.

Uforutsigbar

Skiva er krydret med mange forskjellige ting. For eksempel begynner Havet i huset med klassisk Black metal riffing, før en enslig melodi kommer inn. Basslinjen som så dras under det er noe helt annet enn det man først ville antatt. Albumet bærer preg av mange slike øyeblikk. Det er en musikalsk reise fra ende til annen, og det er aldri lett å si akkurat hvor det bærer.

Det er også et mesterlig samspill mellom inspirasjonskilde og originalitet. Jernhaands første minutt er et veldig spennende innblikk i hva Burzum kunne ha blitt, med trommer som er tatt nesten direkte fra Key to the Gate. Darkthrone er også en tydelig referanse; kanskje ikke så overraskende i og med at Hoest valgte å covre The Dance of Eternal Shadows på EPen «Baktanker» tidligere i år. Likevel klarer Hoest å gjøre det til sin helt egne greie. Dette er Black metal på hans premisser – sjangerkrav og andre normer er irrelevante.

Kong Vinter står for døren

Låtene er relativt lange, den korteste er åpningssporet som har en lengde på fire minutter. Bortsett fra den ligger låtene mellom 6 og 10 minutter, uten at de føles for lange i det hele tatt. Selve skiva klokker inn på rundt 50 minutter, så det er ikke noe problem å få hele ferden i en setting.

Vokalen har tatt et lite skritt tilbake i låtskrivingen sammenlignet med tidligere skiver; riffene får være mye mer alene her, spesielt mot siste halvdel av skiva. Siste låt er faktisk (med mindre jeg har gått glipp av noe) helt instrumental. Dette er et friskt pust fra en sjanger hvor de eneste instrumentale låtene som regel er ambiente introer. Bassen er også mer tydelig enn de siste par skivene, jeg tror faktisk ikke den har vært såpass fremtredende siden den selvtitulerte skiva fra 2008.

Kong Vinter står for døren, og albumet kommer nok til å følge meg gjennom mørketiden. Ingen skriver blackmetal som Hoest. Basta bom, punktum finale.

Kong Vinter – 10/10

Sjekk spesielt ut: Sverdets vei, Havet i huset, Jernhaand.

Facebook


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*