Electric Wizard – Wizard Bloody Wizard

Electric Wizard gjør store endringer i formelen.

Foto: Iron Fist Magazine

Electric Wizard har i to tiår vært en sentral autoritet innen psykedelisk Doom metal. I januar 1997 ga de ut sitt andre album «Come My Fanatics…», en plate som sammen med sin oppfølger «Dopethrone» fra 2000 for lengst har fått status som tidløse og genredefinerende album.

Seig materie

Bandets suksessformel var å kombinere tradisjonell doom med elementer fra sludge- og stoner-genrene. Riffene er selve hjertet i heksegryta; massive lydvegger av rå, upolerte og hypervrengte gitarer som kjemper seg gjennom de seige sangstrukturene. Dette krydres med en rikelig dose Sabbath-tilbedelse, en forkjærlighet for 70-tallets okkulte estetikk, og – sist, men ikke minst – hallusinogener. Å antyde at Electric Wizard har et restriktivt forhold til rusmidler vil være det samme som å kalle paven satanist.

Tittelen som erketrollmann og arkitekt for dette lugubre lydbildet kan med trygghet tilfalle sanger og gitarist Jus Oborn. Han er grunnlegger av bandet og den eneste som har holdt det gående siden formasjonen i 1993. En god del erfaringspoeng er likevel opparbeidet av Liz Buckingham, som er Oborns kone og som har vært gitarist i bandet siden 2003. Bassist Clayton Burgess (kjent fra Satan’s Satyrs) og trommeslager Simon Poole er derimot såpass ferske at dette er første gang de har blitt kreditert på et av bandets studioalbum. Det er ukjent hvor mye de har hatt å si for endringen i lydbildet – jeg vil egentlig gjette at det er begrenset – men en ny tilnærming er det definitivt på «Wizard Bloody Wizard».

Forsøket på å mane frem en mer primitiv og nedstrippet sound har utvilsomt lykkes.

Begravelsesboogie

I et intervju med The Quietus utrykket Oborn sitt ønske om å gå tilbake til en mer «primal sound». Blues-røttene, slik tidligere ivaretatt av band som Blue Cheer, Led Zeppelin, og Jimi Hendrix, skulle være fundamentet i bandets forsøk på å lage det Oborn poetisk omtaler som «heavy super fuckin’ blues, total snail-paced funeral boogie for this 21st century hell.»

Forsøket på å mane frem en mer primitiv og nedstrippet sound har utvilsomt lykkes. De tidligere nevnte massive lydveggene har blitt brutalt revet ned, og tilbake sitter vi med et Electric Wizard som er mer nakent og transparent enn noensinne.

Det er unektelig interessant lytning. Sangenes oppbygning og riffenes sammensetning er med ett mye tydeligere, og aldri før har Oborns vokal blitt eksponert såpass mye overfor lytteren. Sistnevnte er ikke udelt positivt. Han vil neppe vinne noen TV-sendte sangkonkurranser med det første, men det er ikke der problemet ligger. Vokalen som instrument fungerer fint i sin kontekst, og minner overraskende mye om en pubertal og hevngjerrig Billy Corgan. Problemet ligger mer i at det fremhever hvor corny noen av tekstene er, og ikke minst hvor mye gjentagelse det er i låtene.

[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/XX1530GNc6U» frameborder=»0″ allowfullscreen><iframe width=»560″ height=»315″]

Riff på repeat

Det repetitive elementet haler derimot også ut albumets mindre givende låter vesentlig lengre enn det burde.

Repetisjon er på ingen måte et ukjent eller uvelkomment grep for hverken bandet eller genren generelt. Electric Wizard har ofte og med stor suksess repetert suggerende riff i låter som lett kan bli et tosifret antall minutter lange. Men repetisjonen har lent seg på lydbildet; kolossale fjellvegger av vrengte gitartoner har manet frem nærmest en transeaktig lytteropplevelse, hvor hver reiterasjon av samme riff har ledet lytteren velvillig lengre ned i den soniske hengemyra.

Når man ikke har dette enormt virkningsfulle hjelpemiddelet til disposisjon, er man desto mer avhengig av at riffene i sin kjerne klarer å bære låtene. Dette fungerer f.eks. veldig bra på Necromania, som antageligvis er albumets beste låt. Til tross for all dens enkelhet er den særdeles fengende, og jeg blir nærmest overrasket over hvor godt jeg liker de ultraprimitive instrumentale partiene.

Repetisjonen er også velkommen på Hear The Sirens Scream. Dette er albumets mest Sabbath-aktige låt, og grunnmuren er velstøpt nok til at man gladelig sitter gjennom nærmere 9 minutter med et ganske uforanderlig lydbilde. Mourning of the Magicians, avslutningssporet på 11 minutter, hales også godt i land av et svært appellerende riff i bunn. Det minner litt om Come Together, dersom nevnte låt skulle vært laget i en alternativ, vesentlig mer marerittaktig dimensjon.

Langt fra feilfri

Resultatet er totalt sett fornøyelig, om enn noe ujevnt.

Det repetitive elementet haler derimot også ut albumets mindre givende låter vesentlig lengre enn det burde. Dette gjelder f.eks. Wicked Caresses, som kunne vært en forkastet B-side fra Danzigs slappeste utgivelser. Låten fremstår som uinspirert og unødvendig – det samme gjør for øvrig The Reaper, men den fremstår mest av alt å ha en interlude-funksjon. Åpningssporet See You In Hell er ikke verst, men klarer ikke helt å holde interessen så lenge som den burde.

«Wizard Bloody Wizard» er langt fra feilfri. Likevel er det nok det mest interessante albumet som har kommet fra bandet siden «Witchcult Today» i 2007. Hverken «Black Masses» (2010) eller «Time To Die» (2014) var dårlige album, men de var langt på vei trygt innenfor det etablerte rammeverket. Med dette albumet viser Electric Wizard at de er i stand til å bevege seg langt ut av (dis)komfortsonen, og resultatet er totalt sett fornøyelig, om enn noe ujevnt.

Clayton Burgess’ bidrag gir også plusspoeng. De nedstrippede gitarene gir bassen rom til å skinne, og det er en del finurlige overganger og toner som treffer bra.

Wizard Bloody Wizard: 7/10

Sjekk spesielt ut: Necromania, Mourning of the Magicians, Hear The Sirens Scream

Facebook

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3HzAW2U7yMOkgq0ASV8s8E» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*