Inferno 2026 – Årest påsketradisjon

---

Inferno Metal Festival har for lengst befestet seg som Norges største ekstremmetal-festival (kanskje verdens?). Fire dager, mørke scener og et publikum som vet akkurat hvorfor de er der. Årets utgave bød på sterke konserter, god bredde og en gjennomføring som bekrefter hvorfor dette har blitt en fast tradisjon for mange.

Se også: Infernofestivalen 2026 – Torsdag i bilder

For meg helt personlig har Inferno Metal Festival blitt en sånn festival man bare må innom. Glem påskefjell og Kvikk Lunsj – alle har ikke behov for å gå seg bort i fjellheimen fordi man glemte fjellvettreglene. Inferno er, i mine øyne, en perfekt start på festivalsesongen.

Det er også stedet hvor man brutalt blir minnet på hvor mye man har glemt av fotoferdigheter i løpet av vinterhalvåret. Det treffer deg midt i fleisen idet minnekortet tømmes. Og ikke minst kjenner man på savnet etter sin faste skribent – en som har en forkjærlighet for band som trives best i kjelleren på John Dee.

Tradisjon, flyt og full kontroll

Jeg er litt usikker på når noe faktisk blir en tradisjon, men for meg er det når man forlater en festival og allerede gleder seg til neste år. Og det gjør jeg med Inferno.

Det jeg kanskje setter aller høyest er hvordan ting blir håndtert. Det ligger en enorm jobb bak, allerede før publikum i det hele tatt slipper inn. Frivillige og crew har så imponerende kontroll at man nesten glemmer at man igjen tok feil sko. Kanskje burde en investert i litt treningstøy, for dette er fire dager med konstant bevegelse i mørket mellom John Dee, Rockefeller og helt opp til leiligheten. Jeg tør egentlig ikke se på skrittelleren.

Inferno er også akkurat passe stort. Når man nærmer seg pensjonisttilværelsen med stormskritt, er det faktisk helt genialt at de største navnene er samlet på ett sted. Samtidig burde man kanskje vært flinkere til å utforske nye navn rundt omkring i Oslo, men det er ikke alltid like enkelt uten sin trofaste våpendrager.

En metalfamilie samles igjen

Det sitter likevel igjen en haug med gode opplevelser. På mange måter føles Inferno som en slags «family reunion». Man møter kjente fjes, hyggelige fotokollegaer og et publikum som virkelig forstår greia.

Ja, det kan være litt irriterende når noen med sekk på magen og kamera rundt halsen plutselig står foran deg – men etter 20 sekunder er de borte igjen. Det er en del av opplevelsen.

Det er heller ikke mange festivaler hvor man faktisk kan møte bandmedlemmer og slå av en prat. Trenger man merch, blekk eller en ny t-skjorte, så finnes det. Inferno har en litt merkelig, men veldig god følelse over seg – til tross for at musikken på scenen ofte er bekmørk og tung.

Fredag: Sterk åpning og solide leveranser

Årets festival hadde en god bredde, med både kjente og ukjente navn. Noen band stakk seg spesielt ut. Islandske Mûr var en positiv overraskelse – ikke minst trommeslager Árni Jökull Guðbjartsson, som faktisk ga gode fotomuligheter fra bak trommesettet. Det er ikke enkelt å fotografere de som sitter bak de imponerende tromme-sett bestandig, men hos Mûr fikk jeg muligheten.

Funeral åpnet fredagen og satte stemningen, med den karismatiske vokalisten Eirik Krokfjord bak mikrofonen. Senere fulgte The Kovenant og Mayhem. Noen savnet litt av de gamle låtene til Mayhem, men nå er det ikke er så veldig lenge siden de slapp Liturgy of Death, så er det kanskje ikke så merkelig at de ønsket og få dette ut live.

Og når en så noen av de samme musikere hos både The Kovenant og Mayhem forstår en hvor tett samarbeid det er hos musikere i dag, imponerende setlist hos de begge var det i hvertfall.

Lørdag og søndag: Kontraster, pyro og forventninger

Lørdagen bød på kontraster. Tyske Kanonenfieber, som jeg var veldig nysgjerrig på, leverte et visuelt og tematisk sterkt sett, konseptet ligger rundt Tyskland under første verdenskrig som også gjenspeiler mye av tekstene deres, og ikke minst scenen. Kanonenfieber var de første som sørget for litt pyro. Mens Whoredom Rife representerte en helt annen energi.

Søndagen åpnet med Mork som sørget for et aldri så lite etterlengtet pyroshow. Det er dyrt med pyro, men du verden hvor det løfter stemningen.

Primordial har jeg sett før, på blant annet Beyond The Gates i Bergen. Der hadde de montert en vanvittig stor galge på scenen, denne manglet ikveld, men settlisten og innhold ble uansett levert til publikums begeistring denne kvelden.

Jeg har litt problem med Old Mans Child vs Dimmu Borgir. Det er sikkert en historie bak det hele som jeg i skrivende stund ikke vet eller kanskje forstår. Men jeg var absolutt spent på Old Mans Child. Musikalsk traff det, men lyssettingen gjorde det krevende fotografisk – tilsynelatende veldig forhåndsprogrammert (og styrt fra Japan i følge ryktene…?).

Inferno står støtt

Alt i alt er konklusjonen enkel: Inferno er fortsatt en festival man må innom. Med tanke på bortgangen til «Mr. Inferno» (Jan-Martin Jensen red.anm.) var det nok mange som fulgte ekstra nøye med i år, men arrangørene leverte – til tross for svikende økonomi og verdensbilde.

Inferno står støtt.

Så da er det vel bare å begynne å glede seg – og vente i spenning på hva som kommer i 2027.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.