Kraftfull og ekspansiv Desertfest

Mest effektiv og kraftfull var de eksplosive tordenskrallene av stonerrocken den første dagen på årets Desertfest der særlig live-energien til King Buffalo på hovedscenen Rockefeller i Oslo gjorde varige inntrykk, men også veteranene Nebula fikk det til å koke i bakgården på Revolver. Mange drømte seg også bort til den ekspansive, men også tunge og humørsyke post-metallen til Russian Circles og Pelican på hovedscenen i en meny som generelt var både solid og variert tross at noe nok kunne oppleves vel genretro.

Det første som slår en når en skal oppsummere den første kvelden på årets Desertfest er den høye kvaliteten på de medvirkende bandene og den lune gode stemningen. Her har ribben blitt lagt høyt og det har ikke blitt gitt plass til mye sideflesk i programmet. Samtidig er det kort avstand mellom scenene samtidig som det også er plass til mer sosialt heng rundt matboder for de som vil ha en liten pause fra rifforamaet og intensiteten foran scenene. Dog må det påpekes at pausemusikken mellom aktene på Rockefeller var på altfor høyt volum, om man kunne tenke seg å prate og sikre seg mot tinnitus eller lignende.

Det er også en relativt innsatt og interessert skare fans som har møtt opp tidlig for å få være med på festen. En viss uniformitet i de lange fippskjeggene, dongeri og jakkemerker kan føles uten at det blir ekskluderende på noe som helst vis. Om folk ikke nødvendigvis kjenner alle enkeltartistene er de likevel dypt inne i gleden i å fortape seg i tunge, psykedeliske bluesa gitarriff. Det føles som et eget miljø for nettopp denne formen for musikk og man kan se på de oppmøtte hva de er her for selv om det også er rom for sjekking og å titte dypt ned i ølglassene. Vi vet hvem vi kommer til å treffe og de er her hvert år, mange også på Høstsabbat.

Håndgemeng fikk i år som i fjor æren og muligheten til å ønske velkommen til » den deiligste helga i året» i bakgården på Revolver der det også ble bydd på Desertfest-kake til de ankomne ørkenrock-tilhengerne.

Fenomenale King Buffalo

King Buffalo var fenomenale med sin høyenergiske bluesa psychdoom. Den tette bandkjemien mellom de tre medlemmene og de utstrakte lydbildene gjør nok dette til kveldens høydepunkt. Live oppnår musikken deres ekstra appell og kommer ennå tydeligere frem med sin tunge omsluttende kvalitet. Råskapen og de tekniske ferdighetene spiller sjeldent godt på lag. Det er tunge psykedeliske rytmer som skyller inn over en når trioen fra Rochester, New York drar i gang. Et driv og en enkelhet som de tilstedeværende ikke klarer å stå i mot.

Introen til «Balrog» påkaller jubel og brede smil og er en tydelig demonstrasjon på spennvidden i uttrykket deres som også kan nærme seg progrocken og orkestre som Pink Floyd i enkeltpartier, selv om røttene egentlig er nærmere bluesen. Sean McVay må sitte på en stol i venstre scenekant, men gitarshreddingen og vokalen er virkningsfull som bare juling. Bassist Dan Reynolds utgjør sammen med trommis Scott Donaldson i midten bak en stram og tilstedeværende rytmeseksjon. I sommer kan du oppleve dem igjen på Buktafestivalen i Tromsø. Vi anbefaler det!

Mer basisk fuzzdrevet stoner dundret vegg i mellom i bakgården på Revolver noe tidligere på kvelden når ingen ringere enn Eddie Glass og hans Nebula var på plass. Dessverre uten så vel anerkjente Ranch Sironi (døde på turné 5. juni 2024) som forgjengeren Tom Davies (døde av leukemi 5. september 2023) på bass, men en tett og god trio som kjenner rockens basale grunnelementer. De er rett på sak med tung, fuzzdrevet stoner derivert i like stor grad fra protopunken til The Stooges og MC5. Mer opplagt er dessuten referansene til Black Sabbath. Det låter forfriskende ærlig der et effektivt blander sammen punk, doom og psykedelia. Det er skittent og hissig like mye som det er psykedelisk. Nebula låter kanskje som en mer utflippa variant av Mudhoney og desslike, og langt fra så ulikt bandet de hadde sitt utspring i heller, Fu Manchu. Attitude og et støyende lydinferno som får det til å riste i bein og armer. Groovet er hovedfokus og gir oss akkurat hva vi hadde ventet. Publikum er med på notene i akselererende grad, jo lenger de holder på i en overfylt bakgård. Dette er en av konsertene det vil bli snakket og mimret om i etterkant.

Mer enn stonerrock

Men Desertfest fredag 8.mai var mer enn kun stonerrock. Det var også langstrakt i stor del instrumental post-metal.

Russian Circles imponerer med store dynamiske musikalske omveltninger underveis og nærmest krystallklar lyd. Det er vanskelig å understreke nok hvor viktig synkronisitet og synergien mellom trioen er. Blomstrende gitarer, massive basslinjer og drivende slagverk i kompleks sammenveving. Gitarist Mike Sullivan, batterist Dave Turncrantz og bassist Brian Cooke (fra Botch og These Arms Are Snakes). Musikken er forløsende, intens, men også mange ganger ustabil og ildfull der temaer som ensomhet og konflikt også får plass ved siden av fantasi og innadvendt grubling.

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor mye følelser og emosjoner den Chicago-baserte trioen klarer å frembringe uten vokal. Atmosfære og massiv tyngde i oscillerende svingninger og variasjoner og bortimot umenneskelig tight. Med slik perfeksjon og tilstedeværelse som trioen utviser er det aldri vanskelig å forstå hvorfor de har blitt en ledende kraft i postmetallen og fyller stadig større venues.

For der Pelican tidligere på kvelden hadde behaget og gledet var Russian Circles rett ut sagt nærmest uslåelig gode på hva de gjør. De besitter også nok egenart til å gi de av oss som har gått matlei post metallen noe å bite i. Russian Circles er aldri fornyende, men vrenger og vrir tilstrekkelig på eget uttrykk og genreforventninger til å feste oppmerksomheten vår.

Gamle stoner-helter

Pelican, også med utgangspunkt i Chicago, unnskyldte seg for å ikke ha besøkt Oslo siden 2007 og vartet opp med en fortettet sammenføyning av støyende gitarer og følelsesladede melodiske lydlandskaper som påkaller så vel headbanging som filosofering. Eterisk og knusende gjerne i en og samme låt. Låter som varer lenge nok til å passe progrockfantaster like godt som postrock og post metal venner. Fasinasjonen ligger ofte i de små nyansene, temposkiftene og endringer av tidssignaturer og stemning. Altså for folk som liker å dvele ved ting, ta seg tid til å dykke inn i stemninger og atmosfærer. Vi koste oss, men lurte samtidig på om vi skulle bevege oss videre til Nebula som allerede hadde begynt å spille et par kvartaler unna den siste halvdelen. Altså var de ikke helt uforglemmelige, bare gode og bunnsolide håndverkere.

Første dag rommet også hyggelig gjenhør med gamle lokale stoner-helter som Thulsa Doom med vokalist Jacob Papa Doom Krogvold med arm i fatle, en gemyttlig oppfordring til publikum om å benytte hjelm og beholdt forkjærlighet til Thin Lizzy. White Tundra kom fra trønderhovedstaden ivrige etter å vise frem låter fra nytt album og det var riff fra morgen til kveld hvor vi snudde oss av så vel langveisfarende amerikanere som up and coming lokale navn. I dag fortsetter spetakkelet med navn som The Sword, Blackwater Holylight, Earthless og Conan. Kjenn din besøkelsestid om tunge riff frister!

 

Fotogalleri: Ketil Martinsen