Nært og stemningsfullt fra Sara Fjeldvær

Sara Fjeldværs tredje album, Love and Other Songs, er preget av musikk som er stillferdig, myk og følsom. Lyrikken handler om kjærlighet og sorg ut fra noen ulike aspekter. Tekstene gir også rom for forskjellige tolkninger. Artisten står her frem med noe sart og nakent som gjør albumet personlig.

Det totale bildet av plata er at det er en helhet med stillferdig musikk som gir ro i sjelen hos tilhøreren. Det er for meg en etterlengtet musikalsk opplevelse som tilfører meg noe som lytter. Det er mer enn nok programmerte elektroniske komp ute på markedet.

Jeg føler dette er musikk som lages der og da, og som kan gjenskapes på scenen. En helt rendyrket akustisk plate er ikke dette, men det er noen akustiske instrumenter som er med på sangene. Dette er gitar, vibrafon, strykere og litt flygel.

Følsom og naken vokal

Stilartene vi møter,  er visepop, folk, americana og bitte, lite grann psykedelia. I begynnelsen var den siste sjangeren noe mer fremtredende hos Sara. Hun har blant annet forbilder som avantgarde-gruppen King Crimson. Disse var mest aktive på slutten av 1960-tallet og i begynnelsen av 70-årene.

Americana eller country møter vi i låtene «Straight into my arms» og «All you do.» Særlig den sistnevnte sangen har et merkbart islett av country. Det gjelder også vokalen til Sara. Her mener jeg at jeg hørte litt steelgitar også.

Ellers er det her veldig stillferdige og sarte låter her som «As I Am.» Her hører vi et fingerspill på en elektrisk gitar som akkompagnerer Saras følsomme og nakne vokal. Det er en stille og fin låt.

Country-preg

Min personlige favoritt er kanskje sangen foran, «Wind.» Her er det både en litt markant bass, pianoakkompagnement, vibrafon og strykere. Lydbildet er til tider også noe «luftig.» Brua i låten er litt original med noe preg av det psykedeliske. Dette er etter min mening en sterk låt!

En annen god sang er åpningssporet «Sorrow» som er en fengende låt med et middels høyt tempo. Bassen er godt hørbar her. Det er et fint refreng i sangen, og strykerne bidrar mot slutten.

Singelen fra albumet, «Going Home», må også nevnes. Denne låten skiller seg i alle fall litt ut. Den er det nærmeste vi kommer rock på albumet med både markante trommer og en overstyrt gitar. Ut over det er det kanskje litt country-preg her.

Unge musikere på et høyt nivå

Det er noen unge og dyktige musikere som er med Sara på denne plata. Noen av disse er medstudenter fra Jazzlinja ved NTNU, mens andre er knyttet til personlige forhold. Det er en slags symbiose mellom Sara Fjeldvær og korist Johanna Reine-Nilsen på den ene sida og gruppen Impossible Green på den andre. Sara er samboer med vokalisten, og Johanna er samboer med gitaristen. Den samme gitaristen spiller el-gitar i bandet til Sara. Vokalist Mathias Angelhus er også produsent på denne plata. Begge jentene er fra tid til annen korister i gruppa Impossible Green.

Innslagene med strykeinstrumenter besørges av Trondheimssolistene. Vibrafonist Amund Storløkken Aase har skrevet strykearrangementene. Ut over det er han sønn av et større musikerpar i Trondheim.

Plata som helhet

Jevnt over er det et godt låtmateriale på dette albumet. Noen sanger skiller seg også ut over det gjennomsnittlige. Det er sterkt av Sara. For meg så er likevel stemningen og følelsene i musikken det viktigste. Innen denne sjangeren er hun en fremragende vokalist med en både myk og fyldig stemme. Den samme stemmen ligger hele tida langt fremme i lydbildet, og det gjør den naken og sårbar. Det instrumentale er også neddempet, men med bruk av mange instrumenter og tre korister blir det et rikt lydbilde.

Behagelig for kropp og sjel

Sara spiller selv piano og flygel gjennom hele skiva. Ellers er det ulike instrumenter som dominerer i akkompagnementet. Noen ganger er det pianoet, andre ganger er det den akustiske gitaren eller el-gitaren, og ellers er synthen og strykerne med og danner et teppe av lyd bak vokalen. De varierer også litt i å fremheve bassen på noen få sanger. Det gir variasjon. Vi må heller ikke glemme de tre koristene som deltar på flere av sangene.

Personlig savner jeg likevel noen solopartier på enkelte av sangene. Helst synes jeg dette skulle vært på en akustisk gitar. Jeg tror at dette kunne tilført plata noe. Slike ting vil likevel være en avveining.

Så kan vi jo spørre oss om det er nok spenning i dette til at det kan havne på det nest øverste terningkastet? Terningen vipper litt for meg der. Likevel må Sara Fjeldvær få honnør for at hun har gitt oss ei plate som er så behagelig for kropp og sjel. Hun viser frem sin gode musikalitet. Jeg synes at dette er en ekte musikk som fortjener anerkjennelse fra oss lyttere. Den vil nok være god å ha både på studenthyblene og andre steder i den mørke tida vi nå går inn i.

Intervju med Sara Fjeldvær

Sara Fjeldvær (vokal, flygel, CP70, perk)

Mathias Angelhus (akustisk og elektrisk gitar, banjo, kor)

Amund Storløkken Åse (vibrafon, Mellotron, synth bass)

Vegard Lien Bjerkan (synth, Mellotron, flygel)

Johannes Konstad Brevik (elektrisk gitar, pedal steel)

Andreas Rukan (bass)

Øyvind Leite (trommer)

Håkon Gebhardt (perkusjon)

Johanna Reine-Nilsen (kor)

Veslemøy Narvesen (kor)