Niko Valkeapää på Riksscenen

Niko Valkeapää er aktuell med albumet Biekkas. Det er et album som hyller gudfar Nils-Aslak Valkeapää. Vi overvar konserten på Riksscenen, hvor han og bandet framførte alle låtene på albumet.

Vurdering

Niko Valkeapää på Riksscenen 5/6

Selv ble jeg oppmerksom på Niko Valkeapää gjennom hans første, selvtitulerte album. Et album han fikk Spellemannprisen for i 2003. Et flott album med et sett kruttsterke låter, som i tillegg er fantastisk godt produsert.

Valkeapää er fra den finske siden av Sápmi, fra et lite sted som heter Enontekis, men har bodd og jobbet i Kautokeino siden 1990.

Niko Valkeapää har tidligere fremført bestillingsverket på Henie Onstad-senteret like før koronaen stengte ned landet for andre gang. På Riksscenen denne kvelden framfører han og bandet alle ti låtene for et voksent og lydhørt publikum. For å understreke hvilken sterk påvirkning Nils-Aslak har hatt på Niko, ser vi et maleri av Nils-Aslak Valkeapää som backdrop før konserten starter.

Strålende musikere

Med seg på scenen har han med seg fire strålende musikere: Georg Buljo på gitar, tangenter og perkusjon, Per Willy Aaserud på trompet, tangenter og perkusjon, Helge Harstad på bass og perkusjon og Tom Rudi Torjussen på trommer. Valkeapää synger og joiker og har også noen perkusive innslag i løpet av konserten.

Det er første gang jeg er på konsert på Riksscenen, og det er et veldig fint konsertlokale. I rommet står det små kafébord med lys på, i et ellers mørkt rom, og det er folk rundt alle bordene. Gitarist, tangentmann og mangeårig samarbeidspartner Georg Buljo introduserer konserten, forteller at det er 20-årsjubileum for den første plata. Dette innleder en time med lun og god stemning.

Valkeapää framstår som trygg på scenen, og han er da heller ingen førstereisgutt. Det er godt og lunt å høre ham snakke, synge og joike. Han tar oss gjennom de ti låtene på albumet, hver med sin egen historie. I bakgrunnen kan man se små filmsnutter av vann i bevegelse, rein som forflytter seg og bål som knitrer. Det gir opplevelsen en ekstra piff, og samspillet mellom lyd og bilde er  godt.

Økonomisk og sjelfullt

Åpningslåten på konserten, «Rovvi Eallimi – A bridge to life», er et dikt av Nils-Aslak Valkeapää som Niko har tonesatt. Det er en fin inngang, med elpiano, dyp bass og Niko sin sonore vokal. Det er minimalistisk og perfekt samstemt.

Alle medlemmene i bandet er dyktige musikere, men jeg må få lov til å fremheve jobben Per Willy Aaserud gjør på trompet. Det er så økonomisk og sjelfullt spilt at det nesten gjør vondt. Det er dempet og virkningsfullt. Som for eksempel i låten «Gerpmodan ijat – Darkening nights». En låt om skumringen hvor ikke bare Aaserud får vist hva han kan. Med dyp trommelyd og tight bass manes det fram stemninger fra rundt leirbålet. Vakkert!

Etter skumringen kommer morgengry – «Suoldni – The morning dew.» Det er en minst like vakker låt, initiert av synthtoner og Niko sin følsomme og melankolske joik som etter hvert går over i sang.

Det perkussive i sentrum

Niko forteller om en båttur og om den drømmende og svevende bjørnen som er en slags utgave av oksen Ferdinand. Dere husker han som heller ville plukke blomster enn å være en macho tyrefekter-okse.

Bandet avslutter med tittelåten «Biekkas – In the wind» og Niko får publikum til å klappe sammen med ham. Det har vært god stemning under hele konserten og det er det også under siste låt.

Musikken er noen ganger rocka andre ganger mer jazzy. Det perkussive står sterkt i sentrum på flere av låtene.  Bandet har full kontroll på samspill og kommunikasjon og gir oss bortimot en time med gode låter og detaljrike arrangement.

Særpreg og integritet

Konserten står til en meget sterk femmer, og jeg vil på det varmeste anbefale både det nye albumet og de foregående albumene til Niko Valkeapää.

Det er også sterkt å anbefale at dere får med dere Niko og bandet i live-setting, om sjansen skulle by seg. Niko Valkeapää er en artist med sterkt musikalsk særpreg og en sterk artistisk integritet.