Mye av magien ved Seigmen er dessverre gått tapt. Selv om de fremfører et uhyre gjennomført sett med spektakulært lysshow og visuelle virkemidler og poserer over en lav sko, når de likevel aldri riktig inn i sjelen min på Sentrum Scene i Oslo fredag 19. desember. Julegensere og juleshow til tross, eller nettopp derfor?
Med Alex Møklebusts odde synthtoner innleder de kveldens show og låten “Påfugl & psykopat” – eller “PÅFUCK” som de har omdøpt den til for anledningen – før en stor påfugl mer og mer tydelig blåses opp på lerretet i bakgrunnen. For å liksom selvironisk ta all kritikk om å være overfladiske posører ved hornene en gang for alle og også befeste troen på seg selv og eget prosjekt.
Nå føles alt så mye bedre
Forventer at du forvrenger alt jeg sier
Påfugl og psykopat
Nå føles alt så mye bedre
Nå føles alt så mye bedre
Igjen og igjen
Igjen og igjen
Se så vakkert det er
Se så vakkert du er
Se utsnitt av deg
Utsnitt av et ansikt
Et utsnitt av deg
Som viser alt
Og joda, gutta fra Tønsberg mener alt de sier og gjør. Så er det massive trøkket og den episke storslagenheten vi kjenner så godt fra før i gang. Vi er rett over i “Berlin” tett fulgt av “Døderlein.” Allsangvennlig episk mollstemt rock. Her får fansen virkelig det de har kommet for.
Seks låter fra Dissonans
Litt senere kommenterer vokalisten spørrende at det vel må være greit at de spiller en del nytt nå som de har ny plate.
Naturligvis føles også gruppen mer engasjert og lidenskapelig tilstede i disse nye låtene. Mest inntrykk på tilstedeværende anmelder gjør “(Dyret) 23 Bud” som kommer som første ekstranummer.
Du må
Du må
Aldri gi opp
Aldri gi etter
Aldri slutte å drømme
Aldri svike
Aldri bøye deg
Aldri miste håpet
Aldri vike
Aldri frykte
Aldri la deg bryte ned
Aldri noensinne føle at du er mindre verdt enn andre
Aldri dømme
Aldri rømme
Aldri slutte tro
Aldri tvile
Aldri glemme
Aldri slippe opp
Aldri forestille deg at et liv ikke er ment å leve
Aldri forestille deg at du er еt nummer for lite
Aldri i skyggen av
Aldri brytе et løfte
Aldri snu ryggen til
Aldri mer misunne
Men du aner det vel
At du har dyret i deg
Dyret i deg
Så aldri si aldri
Fine tanker og oppfordringer, og en av de mer aggressive låtene med et seigt, suggererende driv fylt av monumental melankoli.
Men det føles ellers ikke som jeg kan finne den samme fandenivoldskheten i bandets musikk lenger. På 1990-tallet føltes de å være i takt med internasjonale trender og hadde inspirasjonskilder som The God Machine og Tool. Nå framstår de snarere som en utvannet utgave av seg selv, der mysteriet og det besjelede har gått tapt.
Etterlevninger fra 1990-talls mote
De smått kryptiske, smått poetiske tekstene treffer ikke lenger like godt.
“Rosemalt” tilegnes fotograf Bjørn Opsahls familie. Et stort portrettbilde av fotografen som tok sitt liv 27. februar, samme dagen som åpningen av en fellesutstilling av rockefotografier på Tad Galleri i Oslo på Sjølyst fant sted, “Musikkfotografenes egne favoritter” med bilder av Bjørn Opsahl, Nancy Bundt, Morten Andersen, Stian Andersen, Fin-Serck Hansen og Sebastian Ludvigsen. En verdig og fin hyllest, en mer forglemmelig ballade med repeterende trommer.
Bassist Kim Ljung passer på å takke for at han fikk bli med i verdens beste band Klisne Seigmen. Møklebust takker publikum og den trofaste fansen mange ganger for at de fortsetter å kjøpe konsertbilletter og plater så de kan spille for et utsolgt konsertlokale.
Kanskje har de blitt for veloljet og takknemlig ydmyke. Er alt det farlige gått tapt i kamp med sykdom og andre ting? I hvert fall er klesplaggene deres etterlevninger fra 1990-talls mote og estetikken og det visuelle trekker linjer til for eksempel Depeche Mode. Har Seigmen blitt for voksne?
De rører ved noe i sjelen, men treffer likevel bare nesten, uansett hvor oppriktig og inspirert dette comebacket har vært.
Låter fra hele katalogen
Er Seigmen nå først og fremst en del av fortiden vår vi prøver å gjenopprette kontakt med, men helst vil legge bak oss?
Seigmen er i hvert fall opptatt av å utvikle seg videre med fansen og samtidig ta vare på historien. Vi får låter fra hele katalogen. “Fra X til Døden,” fra debut mini-Cd-en Pluto, som nok ikke har tålt tidens tann så bra som man kunne ønske gitt de fine minnene med tidlige konserter i regi av Rock Furore og lytting til cd-en den gang da. Merkelig nok setter heller ikke “Mesusah” fra albumet Ameneon følelser i omløp.
kom inn i min kropp
kryp inn i mitt hode
jeg kler meg naken
jeg går rundt i ring
kom inn i mitt sinn
kom inn i mitt tempel
jeg krysser fingre
og faller til ro
tilgi oss
for vi vet ikke hva vi gjør
Metropolis, med disse minneverdige versene og ikke minst den virkelig store gjennombruddslåten “Slaver av Solen” fungerer begge noe bedre, mye takket være den enorme publikumsresponsen. Folk reiser seg og synger av full hals eller danser.
Det er likevel først og fremst andres entusiasme og engasjement som gleder. Anmelder føler fortsatt en uønsket distanse eller fremmedgjøring. Jeg klarer ikke å slippe meg fri og bli del av musikken. Den virker lett forglemmelig som konsertopplevelse her og nå.
Brodden er borte
Joda, jeg har lyttet med hjertet og virkelig ønsket å hengi meg til musikken og tekstene på ny. Men jeg klarer ikke riktig det, verken live eller på plate.
Joda, jeg har lyttet med hjertet og virkelig ønsket å hengi meg til musikken og tekstene på ny. Men jeg klarer ikke riktig det, verken live eller på plate. tross mange runder med Dissonans de siste månedene.
Noe utilfredsstilt står man igjen som den surmagede musikkritikeren man er, har blitt og kanskje alltid har vært.
Brodden og det farlige med Seigmen er borte, de føles ikke lenger nødvendige.
Fotogalleri: Johannes Andersen
Vær den første til å kommentere