Jason Pierce ER Spiritualized. Han lager låtene, arrangerer dem og spiller stort sett, i hvert fall på de siste albumene, de fleste instrumentene sjøl. Han er en maestro som ikke liker å stikke seg fram eller framheve sin egen person. Likevel besitter han stor utstråling.
Vurdering
Spiritualized på Vulkan 6/6
Man kan spørre seg om hva Jason Pierce sin utstråling består i. Han sitter jo bare på en stol med solbrillene på og spiller gitar med låtene foran seg på et notestativ. Ingen stjernefakter, ingen sexy dans, ikke flørting med publikum, ingen kjappe og morsomme kommentarer mellom låtene. I løpet av de to timene konserten på Vulkan varer, sier han ikke ett ord. Så hvorfor blir man dratt inn i universet til denne mannen og prosjektet hans?
Man kan spørre seg om hva Jason Pierce sin utstråling skyldes
Svaret på det er enkelt: Han lager fantastiske låter og fantastiske låtarrangement. I tillegg er han og bandet fullstendig dedikerte til det de skal fremføre. De lar musikk og tekst gjøre jobben, og de gjør det med sjel og innlevelse, selv om ingen av dem hopper rundt på scenen.
Så er det det med låtene til Pierce at de i tillegg til å være sjelfulle og på mange måter livsbejaende, også innehar en sår, melankolsk undertone. Pierce har vært plaget med både rusavhengighet og sjukdom på 2000-tallet. Hvis man hører låten «Death Take Your Fiddle» (Songs in A&E, 2008), kan man bokstavelig talt høre, både på tekst og stemme, at han befant seg i dødens forgård. Med dette i bakhodet får låtene en ekstra dimensjon.
Starter med to øselåter
Bandet starter med to øselåter i form av «Hey Jane» og «She Kissed Me (It Felt Like a Hit)». De ni musikerne på scenen samspiller på glitrende vis og består av – foruten Pierce på vokal og gitar – to gitarister, bassist, keyboardist, trommis og tre koredamer.
Så tar låten av med gospelkoring og Pierce som harver over gitaren sin og lager mest mulig støy
«I’m Coming Home Again» starter også rolig med en stødig og melodisk bassgang, før bandet øser ut. Akkurat denne dynamikken er det som er med på å gjøre låtene til Pierce så sterke. For å være litt pompøs avspeiler oppbygningen av låtene livets berg- og dalbaner.
Gospel-assosiasjoner
Som før antydet, gir noen av låtene sterke assosiasjoner til gospel, kanskje mest på grunn av den sterke koringen, men også på grunn av referanser til Gud og Jesus i tekstuniverset til Jason Pierce.
Disse låtene pluss et par til, utgjør en bolk fra albumet And Nothing Hurt
I den kategorien kan man kanskje si at «A Perfect Miracle» er, i hvert fall tekstmessig. Musikalsk sett starter den rolig med orgel og tremologitar. Aldeles nydelig. Det samme kan man si om «I’m Your Man», som befinner seg i samme musikalske landskap som «A Perfect Miracle.» Den tar også opp et tema som Pierce er glad i, den sterke kjærligheten til kvinnen han elsker.
Disse låtene pluss et par til, utgjør en bolk fra albumet And Nothing Hurt. Etter dem kjører bandet på med låter fra det foreløpig siste albumet, Everything Was Beautiful. Jeg skal glatt innrømme at det er et album jeg ikke helt har fått taket på. Fra scenen funker imidlertid låtene veldig godt.
Deilig miks
Som ekstranummer spiller bandet «So Long You Pretty Thing». Den starter vakkertrist med vokal og piano. Det er sjelfullt og nydelig og stemmene og stemningene gjør meg varm innvendig. Bandet går av scenen og Pierce snur seg mot publikum og vinker takk til dem.
I løpet av to timer har Jason Pierce og bandet hans gitt oss en deilig miks av soul, gospel, rock, pop og psykedeliske dronestemninger, alt med bakgrunn i vidunderlige låter. For meg er dette årets soleklare konserthøydepunkt så langt.
Fotogalleri: Ådne Evjen
Vær den første til å kommentere