Storslagent besøk av saksofonist på Dokkhuset

Den internasjonale norske saksofonisten, Marius Neset, gjestet på nytt Dokkhuset i Trondheim med sin quintet. Dette var det andre besøket med repertoaret og besetningen tilhørende albumet hans fra 2025, Cabaret.

Han har vært ute på en lengre turné nå, både i Norge, Skandinavia og Europa. Han har holdt fast å dette konseptet i live-spillingene i over et år. I mellomtiden har han gitt ut et nytt album sammen med Bergen Big Band i 2026. Jeg hadde ventet å høre noen nedskalerte versjoner av noen av disse låtene, men det ble ikke det denne gangen. Gruppen har holdt fast på Cabaret-repertoaret, men Marius sa at han tenker på å ta med et par musikkstykker fra den siste fullengderen i neste runde. Tittelen på dette albumet er Time to Live.

Det hele åpnet rolig og stillferdig med lange synthtoner. Marius kom med dype saksofontoner oppå der. Det hele lød faktisk litt atonalt. Etter hvert skiftet han instrument til sopransaksofon. Dette er den minste saksofonen, men den er den som er tyngst å lage lyd i.

På den neste låten fikk vi en annen type akkompagnement. Her kom også den første soloen på flygel fra Magnus Hjort. Jazzen slo inn for fullt i både klanger og improvisasjon. Marius Neset anstrengte seg mye nå. Det var i det hele tatt et massivt volum i alle instrumenter.

Song for Maja

I det tredje stykket begynte keyboardisten å blåse i en slange til et lite keyboard. Det ble noe lignende et munnspill i lyd ut av det. Nå ble det også en bassolo til en rytmikk på slagverket hvor trommeslageren slo på kantene av trommene og den ene cymbalen. Så tok keyboardisten over på soloen. Hele orkesteret var så med. Marius sitt saksofonspill følte jeg nesten gikk litt på tvers av kompet i musikken.

Etter dette kom kveldens første rolige og melodiøse sang. Det var «Song for Maja.» Her fikk vi mer alminnelige harmonier. Bassisten lå under med et spennende akkompagnement. Pianisten tok en solo sammen med keyboardisten. Marius Neset improviserte også. Mot slutten nærmest «snakket» han med instrumentet. Det ble en noe lyrisk stemning i musikken i denne sangen.

Improvisasjon på øverste hylle

Alle fem musikerne var på et temmelig høyt musikalsk nivå. Dette ga dem også styrke i improvisasjonene. Litt satt på spissen så hadde de ferdigheter til nærmest å spille i hver sine rytmer og akkompagnementer og samtidig få det til å låte samkjørt.

Marius Neset har spilt sammen to av disse i om lag 20 år. Det er to gamle studiekamerater av ham fra tida København, pianist Magnus Hjort og trommeslager Anton Eger. De to andre har også vært med ei god stund, men de er engelske. Det er keyboardist Elliot Galvin og bassist Conor Chaplin. Hovedpoenget er at dette improvisatoriske samspillet kommer ikke over natta. Dette er musikere som over lang tid er blitt kjente med hverandre. Jeg fikk nærmest en følelse av at noen i gruppa kom med et musikalsk utspill, og at de andre hengte seg på og besvarte dette. Marius sa selv at dette hadde det blitt mer av i de senere årene enn hva det var i de første. Dette er noe som skjerper det musikalske i hodet, og som gjør at du må være mer oppmerksom gjennom konserten. På den måten blir heller ikke alle opptredenene like.

Utrolig bra rytmikk

Alle musikerne var i stand til å improvisere til ulike jazzakkompagnementer. Det går mye på ulike skalaer i tilknytning til musikksjangeren. Instrumentenes egenart bestemte naturligvis hvordan dette ble hørende ut. Rytmikken i bass og slagverk var til tider helt utrolig. Et par ganger var denne rytmen mer i stilen jazzrock.

Jeg vil nevne et par musikkstykker til. Den ene var noe Marius Neset har skrevet for fløyte og symfoniorkester, A Hand To Hold. Det var da søstera hans som hadde spilt fløyte. Det var et parti her med bare flygel og tenorsaksofon. Det ble et stille, neddempet og lyrisk parti. Etter hvert fikk vi noen heftige improvisasjoner fra Marius Neset og noe fri musikalsk utfoldelse på flygelet.

Den siste jeg vil nevne, er ekstranummeret, Wedding in Geiranger. Her tenker han faktisk på sitt eget bryllup. På dette åpnet Marius Neset utrolig nok på flygel selv, og han viste også imponerende stødige ferdigheter. Etter ei lita stund tok imidlertid den faste pianisten over. Dette var et nydelig stykke musikk hvor vi var noe over i folkemusikken. Det ble etter hvert musikalsk sett en høylytt brudeferd. Publikum responderte med stående trampeklapp!

Internasjonale saksofonister

Det er særlig tre norske saksofonister som gjør seg gjeldende på den internasjonale scenen. Det er altsaksofonist Jan Garbarek som har vært med i om lag femti år nå. Så er det tenorsaksofonisten og vokalisten Bendik Hofseth som er professor i musikk ved universitetet i Agder, og til slutt er det tenor- og sopransaksofonisten Marius Neset. Personlig vet jeg ikke av flere.

Marius Neset og Bendik Hofseth kjenner hverandre. Marius tok timer hos Hofseth under studietiden. Han har imidlertid aldri møtt Jan Garbarek. Det er en musiker som er så internasjonal at han ikke ofte spiller i Norge.

Musikk og improvisasjon på høyt nivå

Når jeg omtaler Marius Neset som saksofonist, så er det bare en del av det han driver med. Han er i tillegg både komponist og arrangør. Han skriver all musikken han spiller selv, og han arrangerer både for storband og symfoniorkester. For tiden arbeider han med en konsert for trompet og symfoniorkester beregnet på Ole Edvard Antonsen. Vi snakker om et helt utrolig musikalsk menneske.

Angående akkurat denne konserten på Dokkhuset så er det litt vanskelig å bedømme i forhold til terningkast. Dette er musikk og improvisasjon på et meget høyt nivå. Det er likevel ikke musikk for allmuen. Dette er nisjemusikk hvor publikums bakgrunn vil avgjøre en del for hvordan de ser på det musikalske. Underholdningsverdien er derfor ikke helt åpenbar. Det du vektlegger, vil derfor avgjøre hva du ender på. Kanskje kunne konserten inneholdt noe mer melodiøst. Det ville økt underholdningsverdien. Jeg vektlegger det musikalske nå og gir terningkast 6.