Thulsa Doom – A Keen Eye For The Obvious

Et kjærkomment gjenhør med norske stonerhelter. Thulsa Dooms nyeste plate, A Keen Eye For The Obviousble utgitt 22 september i år på Duplex Records.

Pressefoto

A Keen Eye For The Obvious er Thulsa Dooms første plate siden 2005. Tilbake er også Papa Doom på vokal etter at han trakk seg i 2003.

 

Thulsa Doom ivaretar egen arv

Albumet er mer forplantet i den den klassiske rocken enn i stonerrocken.

Duplex Records omfattende og smått forvirrende artiststall er opphavet til en rekke kjente musikkprosjekter. Felles for mange av disse bandene er at de har komikk som et bærende element, men humorrock er på ingen måte ikke alt Duplex Records har å by på. Band som The Dogs og El Doom & The Born Electric har langt på vei beina plassert i seriøsitetens domene, og det ultra-nihilistiske og livstrøtte The Cumshots kan nærmest sies å være selve antitesen til humørfylt musikk.

Thulsa Doom befinner seg et sted i midten av disse posisjonene. De benytter mange humoristiske grep i både låttitler og tekster, men det gjøres med moderasjon og overskygger aldri det musikalske og melodiøse elementet.

Heldigvis, ettersom det musikalske og melodiøse er noe bandet behersker til fingerspissene. Kombinasjonen av Krogvolds sjelfylte og velfraserte synging, Andreassens/Solvangs virtuose gitarlek, vintagetoner, og velklingende koring har resultert i en karakteristisk og svært appellerende sound for bandet. Det er med glede jeg kan meddele at denne vinneroppskriften blir ivaretatt også på «A Keen Eye For the Obvious». Albumet virker dypere forplantet i den klassiske rocken enn i stonerrocken, og har dermed mer til felles med «Keyboard, Oh Lord! Why don’t we?» enn «And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept», som var sist utgivelse hvor Krogvold var oppført som vokalist.

Godlynnet hedonisme

Åpningssporet Lady Nina er også albumets første singel. Dette er en catchy låt som oser av godlynnet hedonisme og c’est la vie-mindset, samt en låt som lett vil kunne minne lytteren om Thin Lizzy’s livsglade klassikere. Singel nummer to, Eloquent Profanity, etterfølger åpningssporet med et litt mer konfronterende lydbilde. Store deler av låten kan minne om et Gluecifer med nedsatt distortion. Med karakteristisk glimt i øyet parafraserer refrenget Chamillionaire’s Ridin’ , en låt hvis tekst har for lengst skrevet seg inn i digitalkulturen.

Låten er full av kule overganger, inspirerte soloer, og velfungerende stemningsskifter.

Wrap the Bad Up åpner med et stonerriff, før versets pumpende bassriff signert Egil Hegerberg overtar styringen. Refrenget preges i stor grad av melankoli, hvilket er et av de mindre brukte hjelpemidlene i Thulsa Dooms verktøykasse. Det er på mange måter en noe uspennende låt, men den hales i land av Krogvolds overbevisende vokalprestasjoner.

Shadows on the X-rays åpner også med et stonerriff. Dette treffer groove-nerven i større grad enn i foregående spor, og låten er full av kule overganger, inspirerte soloer, og velfungerende stemningsskifter. Andreassen og Solvang leverer varene «bigly».

Tempoet og trøkket skrus ned et par hakk i Consider Me, som er en behagelig og smått nostalgisk rockeballade. Hvis Wild Horses og Easy skulle finne på å kopulere, ville avkommet garantert ha noen likhetstrekk med denne låten. Den nyfunne roen tas delvis med videre til neste låt Bag of Fries, hvor et skranglete riff og litt mer perkusjon prøver å skjule at også dette er en ballade av typen klassisk rock.

En klassisk felle

Quest for Fire, spor nummer syv på platen, har også syttitallsrocken i sitt DNA. Til tross for all dens tekniske upåklagelighet ender det likevel opp i en ganske forglemmelig låt. Magazine, dens etterfølger, er derimot spennende og minneverdig. Et svært catchy riff bærer intro og vers, frem til refrenget introduseres med jazzakkorder og R&B-koring.  Låten gjør også et velkomment besøk til Josh Hommes univers mot slutten.

Oppsummert er A Keen Eye for the Obvious et album det er lett å like, men vanskelig å elske.

Albumets nest siste spor, In Italics and Bold, bærer Black Sabbath-fanen høyt med et introriff i Iommis tegn og et vers som lett sender tankene i retning Planet Caravan. Melankolien gjør sitt inntog i refrenget, som på veldig Thulsa Doomsk vis plutselig inneholder sitater fra «Nattsvermeren». Det hele avsluttes med Baby, Hate It, en energisk og kontrastfylt låt som veksler mellom et sinistert vers og et refreng som smaker av The Who.

Oppsummert er «A Keen Eye for the Obvious» et album det er lett å like, men vanskelig å elske. Selv om gitarvirtuositeten og vintageklangen i høyeste grad gjennomsyrer albumet, sitter man igjen med et inntrykk av at soloene har fått mer oppmerksomhet enn selve riffene. Riffene har vært selve bærebjelkene i klassikere som Machine of Oslo og Kick Me, og dette albumet mangler til syvende og sist riff med samme klassikerpotensiale.

Albumet går også i den klassiske fellen hvor det mister litt momentum i sin andre halvdel. Det at klassisk rock er et merkbart større referansepunkt enn stonerrocken gjør også at  «A Keen Eye for the Obvious» oppleves av undertegnede som et noe softere album enn det strengt tatt hadde trengt å være. Men når alt dette er sagt: Dette er Thulsa Doom, og lydbildet de maler gir som alltid svært fornøyelige lytteropplevelser.

A Keen Eye For The Obvious – 7/10

Thulsa Doom består av Papa Doom (Jacob Krogvold – Vokal), El Doom (Ole Petter Andreassen – Gitar), Angelov Doom (Egil Hegerberg – Bass), Doom Perignon (Henning Solvang – Gitar/Vokal), og Fast Winston Doom (Halvor Winsnes – Trommer)

Facebook


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*