Ujevnt fra Drongo på Parkteateret

Sørlandsbandet Drongo leverer en noe ujevn konsert på Parkteateret på lørdag. Det repetitive elementet gjør at de balanserer på en hårfin linje mellom at man blir suggerert og at man kjeder seg. Heldigvis tar settet seg kraftig mot slutten.

Vurdering

Drongo på Parkteateret 4/6

Bandet Drongo har hele åtte medlemmer. Frontrekka på scenen består av en på Rhodes-piano, to på diverse tangentbaserte instrumenter og en trommis.

Den bakre rekken består av to gitarister, en bassist og en perkusjonist. Som man skjønner har dette oppsettet et iboende potensiale til mye lyd. Når i tillegg volumet var skrudd opp på bortimot maks, skjønner man at Drongo fint kan kjøre over publikum hvis de vil.

Jeg bruker vanligvis ikke ørepropper, men jeg må etter hvert bare gå bakerst i salen og putte inn pluggene. Det skjemmer til dels første del av konserten for min del. I tillegg står det repetitive elementet sterkt, og hvis det ikke funker, blir det fort anmassende. Sånn følte jeg at halve konserten ble.

Drongo opererer i krautrock-sfæren med innsmett av disco-elementer og en dose afrobeat. Det burde borge for både musikalske godsaker samt at de danseglade blant oss får utfolde seg. Og joda, det var opptil flere som danset underveis. Musikken er sterkt rytmisk og til tider klubbaktig. De er forresten aktuelle med sin tredje plate som rett og slett heter 3.  Som på de to foregående albumene, bruker de låttitler fra dyreriket.

Der første del av konserten står til en treer, tar det seg voldsomt opp den siste halvtimen. Jeg vet ikke helt hvorfor det blir sånn, kanskje de bare bruker det gamle trikset med å spare de beste låtene til slutt. Plutselig sitter melodilinjene rett i fletta og matcher rytmikken uten at det blir kjedelig. I tillegg kommer gitarlyden mer fram på et par av låtene, både i form at twang og fuzz. Det blir rett og slett veldig tøft!

Jeg kjenner ikke låtene til Drongo godt nok til at jeg kan fortelle deg nøyaktig hvilke låter som står på settlista, men den siste låten de spiller før de gir seg er «Flaggermus» fra den andre plata. Da har de overbevist meg såpass at jeg skrur karakteren opp ett hakk. Det er uansett ikke tvil om at bandet består av åtte veldig dyktige musikere. Så får vi håpe de setter sammen settet sitt på en litt annen måte neste gang.

PS. For første gang som anmelder får jeg et innspill fra en publikummer: – Drongo er episke, men de burde brukt kvinnelig vokal for å få mer variasjon.