Årabrot – Norwegian Gothic

Årabrot oppsummerer tiåret som har gått. Norwegian Gothic er ute i dag gjennom Pelagic Records.

Vurdering

Årabrot – Norwegian Gothic: 5/6

Det nærmer seg tre år siden Årabrot ga ut Who Do You Love. Det Spellemann-nominerte albumet er det åttende i en karriere preget av hyppige og stadig mer hyllede utgivelser.

Nå, 20 år etter bandets formasjon, er de klare med sin niende fullengder. Det kan unektelig love godt for lytteropplevelsen når gitarist/vokalist Kjetil Nernes beskriver albumet med fraser som «kulminasjonen av alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene» og «bandets klimaks så langt». Klarer Årabrot fortsette seiersrekka?

Bygderock

Norwegian Gothic referer (åpenbart?) til Grant Woods ikoniske maleri, riktignok med en lokalt tilpasset vri. Det er en litt kuriøs tittel; i likhet med menneskene på maleriet lever ekteparet Nernes og Park landlig, dog på andre siden av svenskegrensa. Nernes beskriver skiva som en amalgamasjon av alle inspirasjonskildene de har i kirken hvor de bor. Tematikken henter de fra bokhylla, og musikken henter de fra platesamlinga.

Det er etter alt å dømme en rikholdig platesamling vi snakker om. Assosiasjonene går i alle retninger, og det er rikelig med innslag fra forskjellige musikksjangre. Sentralt i det hele står – fremdeles – gitarbasert rock, og Norwegian Gothic oppleves på mange måter som en kontinuasjon av Who Do You Love. Relativt ukompliserte riff fungerer som grunnfjell i de fleste av låtene, og mye av magien kommer fra alt som bygges rundt dem.

Et vedvarende fascinerende element med Norwegian Gothic (og Årabrot generelt) er stemmen til eksil-Haugesunderen Kjetil Nernes. Hans umiskjennelige røst er først og fremst hans egen, men vekker tett og ofte assosiasjoner til særegenheter som Billy Corgan, Jus Oborn, Marilyn Manson og David Bowie. Allerede på det utmerkede åpningssporet «Carnival of Love» sendes tankene i sistnevntes retning; den grandiose låten kan høres ut som en kombinasjon av «Kashmir» og «Cat People».

Faseinndeling

Albumet består av 16 spor, hvorav 3 er relativt korte «spoken word»-passasjer. Undertegnede opplever Norwegian Gothic å grovt sett ha en viss faseinndeling, hvor de (relativt sett) streiteste rock-låtene kommer innledningsvis. Disse etterfulges av en relativt lang og singel-tung midtdel, før ekteparet skrur surrealisme- og støynivået til topps mot slutten av skiva.

I midtdelen kommer høydepunktene som perler på en snor. «The Lie» er en grunge-preget rocker med innslag av synthwave og blåsere. «The Crows» er en rastløs og plagsomt fengende sak som serverer to og et havt minutt med heftige hooks og besnærende rytmemønstre. «Kinks Of The Heart» har illevarslende akkordprogresjoner og et industrielt driv. Perkussive spissfindigheter preger også «Hailstones for Rain» , som skilter med Balkan-aktige toner og supre instrumentalpartier som kan minne om Pink Floyd. 

Etter overnevnte gullrekke er det «Hallucinational» som står for tur. Den cinematiske og stemningsfulle låten oppleves som et velkomment hvileskjær. I likhet med «Pygmalion» fra sist album bæres den i all hovedsak av Karin Park, og man tar seg i å tenke at albumet gjerne kunne hatt ennå mer vokalbidrag fra henne. Hun gjør også en god figur på «Hard Love».

Tro mot seg selv

Vi må nesten tilbake til vokalistreferansene når sistesporene skal adresseres. «Hounds Of Heaven» er i så måte en todelt cerberus; vers og dertilhørende vokalarbeid kunne lett blitt sneket inn på Wizard Bloody Wizard, mens det bisarre refrenget kunne vært en seig Marilyn Manson-låt.

På «Deadlock» og «The Moon Is Dead» gjør Bowie-vibbene sin gjenkomst. Førstnevnte starter rolig, men slutter med et apokalyptisk leven. Sistnevnte smaker av jazzete elegi.

For å oppsummere: Årabrot har ikke gjenoppfunnet seg selv eller sprengt noen yttergrenser med Norwegian Gothic. Det hindrer dog ikke albumet fra å være en besnærende lytteropplevelse med et bunnsolid låtmateriale. Dersom du har sans for rock av den mer eklektiske sorten er dette definitivt en plate du bør få med deg.