Årabrot – Who Do You Love

Den 7. september slapp Årabrot sitt åttende album «Who Do You Love», og det ligger godt an blant årets beste for undertegnede.

Foto: Thomas Knight

Der det forrige albumet «The Gospel» symboliserte sykdom og kampen for livet, etterfyller dette mer liv, håp og kjærlighet. Fra et lydbilde som omtrent lar deg kjenne på kampen mot sykdom, til noen flere lyspunkter.

Da jeg satte på «Who Do You Love» for første gang, var jeg nesten bekymret for en gjenskaping av den ubehagelige følelsen jeg satt igjen med når jeg anmeldte «The Gospel». Gråtkvelningen og redselen. Sånn ble det heldigvis ikke. Følelsen av håp og lysere stemning er mer representert i dette fantastiske verket. Godt gjennomtenkt, friere og til de grader velkomponert, som alltid.

Kreativiteten. Kraften. Kunsten. Perfeksjonismen i det surrealistiske lydlandskapet. Helt nydelig innblandet med tekster basert på historier Kjetil Nernes kom over på en reise i England, som han gjenforteller med sin egen vri. Ikke feil at Karin Park, (som for øvrig også har sin egen Ep liggende ved døren) synger ledende på to av låtene.

Vokalen til Karin er noe helt eget. Hør bare på det særegne i Pygmalion, en låt hvor både marg og bein starter sin skjelving.

Les også: Musikkvideo: Årabrot – Pygmalion

Stillheten etter eksplosjonen

Årabrot ble formet i Haugesund 2001 med Kjetil Nernes i spissen. Nå av ekteparet Kjetil og Karin Park, som bor i en gammel kirke i Djura i Sverige. På «Who Do You Love» har Karin en mye større rolle enn tidligere. I tillegg til å spille tangenter og synge, har hun også vært med å produsere plata.

I 2014 ble Kjetil angrepet av en aggressiv strupekreft, som nesten tok livet hans. Han har forklart at å skrive «The Gospel», var som en eksplosjon. Etter eksplosjonen er det en stillhet. I stillheten legger du merke til at alt er forandret. «Who Do You Love» ble skrevet i den stillheten.

Når Kjetil ble frisk bestemte ekteparet seg for å jobbe enda tettere. Siden tiden her er for kort og de ønsket å gjøre alt sammen.

Å være tenåring igjen

Kjetil var full av håp og optimisme etter å ha vært så syk.

Ideen om gjenfødelse og å gå tilbake til fundamentet, rock & roll inntraff. Han ønsket å komme seg ut på veien, en «roadtrip» som å være tilbake til tenåra.

Det ble til en 31-dages biltur i England. Hvor det ble avholdt en del konserter, samt lange bilturer med mye musikk fra stereoen. Albumtittelen dukket opp etter at Låta Who Do You Love av Bo Diddleys hadde blitt spilt minst 300 ganger i bilen.

Hver natt stoppet de i en ny by og gjorde en konsert med ulike artister. Alle de møtte hadde fine historier å fortelle. Albumet er en slags antologi med andres historier, som Kjetil bare husker bitene fra, og som han har skrevet om og gjorde til sitt eget.

Tekstenes historier

En kveld spilte de med komponist, lyddesigner og robotbygger Sarah Angliss, som fortalte en historie. The Dome er skrevet ut fra det han husker etter det hun fortalte.

Låta handler om en karakter som forelsker seg i lyden av en imaginær elsker. Han skaper en kuppel for å gjenskape et ekko som han elsker, men får det ikke riktig. Noe som gjør han sint. I slutten av sangen skyter han med en pistol. I håp om at kraften fra skuddet vil være sterkt nok til å få det etterlengtede ekkoet. Kulen treffer veggen og tilbake til han.

Hun fortalte også at før i tiden pleide lik kastes i elven Thames. Disse ble dratt ut av vannet for å lage musikkinstrumenter av. Låta Warning er inspirert av denne historien. Hovedpersonen fisker bein ut av en elv for å lage en harpe med så dyp lyd at den høres helt ned til helvete.

Surrealisme og gjenfødelse

Under reisen leste Nernes en av favorittbøkene sine, «Maldoror» av Comte de Lautréamont». Romanen ble publisert på 1860-tallet, og var med å inspirere flere surrealister, også sangere og gitarister.

Med unntak av Satan selv er Maldor litteraturens ondeste karakter. Selv om, har han en merkelig medfølelse. Nernes sier på Årabrots hjemmeside at det var fascinerende å lese boken, samtidig som Bo Diddley ble lyttet til igjen og igjen. Albumet er tematisk basert på de to ideene og karakterene. Dette høres spesielt på albumets åpnings og sluttspor.

Sons And Daughters beskriver Årabrots kreative gjenfødsel. Den ble skrevet etter at Nernes hadde sovnet i en fransk hage, mens han leste en bok om den surrealistiske maleren Max Ernst. Låta har en helt uimotståelig vakker klang med Karin og Kjetils harmonier. Den dype hans og sjelevennlige nydelige hennes.

Albumet er spilt inn mellom deres hjem i Sverige og Chicago med Greg Norman på kontrollene. Mastret av Jason Ward i Chicago. Jason mente at Nernes skriver om seg selv i Sons And Daughters, fordi han snart skulle bli far for første gang. At sangen representerer en ny fase i livet hans. Selv hadde ikke Nernes tenkt på det sånn, men ga fullstendig mening.

«Who Do You Love»

Årabrot!

Velkomponert og vakkert. Følelsesladet og tekster basert på fortalte historier. Albumet inneholder mange elementer og i tillegg har det sin egen versjon av Sinnerman. De på andre siden av dammen bør legge merke til denne helt sinns deilige versjon av deres tradisjonelle sang.

 

Årabrot har nok en gang levert et album uten like. Full av variasjoner, ulike utprøvelser og ladet av følelser. Et album som gir alt fra start til slutt. Jeg klarer ikke plassere en favoritt fra plata, men bør innrømme at den første jeg båssatte der i tillegg til Pygmalion og Sons And Daughters, var Look Daggers. Likte veldig godt det harde tunge lydbildet, som minnet meg om band som Amenra og Neurosis. Alt i alt et vidunderlig verk, Igjen.

Årabrot @ Who Do You Love: 10/10

Årabrot: Hjemmeside og Facebook