Når mange festet seg inn i nasjonaldagen valgte vi det mer litterære og kontemplative i form av Ben Chasny alias Six Organs of Admittance og Christian Winther på barscenen på Goldie 16.mai. Vi fikk den varme, pastorale inngangen til nasjonaldagen vi så for oss.
Der Christian Winther benyttet capo og en rekke gitarpedaler og pauke til å variere gitarlyden sin, var Chasnys eneste verktøy gitartuning utover gitarplukkingen og spillet i seg selv.
Det var mer enn nok til å gi oss smektende gitarmagi. Også Winthers oppvarming var inspirert og svært besnærende.
Amerikaneren var innom både nytt og gammelt fra en etterhvert rimelig omfattende og lang karriere. De eldre tingene gjerne i form av en medley med flere låter smeltet sammen, slik han for eksempel markerte gjenopptrykket av «School of the Flower» fra 2005.
Stemningsfullt, introvert og velstemt
Soundet er ofte medgjørlig og varmt jordbundet, men kan også være tankefullt eller søkende.
I likhet med flertallet av publikum fremstår også Chasny som en rimelig introvert type og han sier lite konserten igjennom. I stedet konsentrerer han seg om å spille korrekt.
Dog får vi vite at han kvelden i forveien, på Folken i Stavanger, ikke hadde hatt en gitartuner på plass og at det i hans øyne hadde hatt fatalt resultat. Nå anbefaler han sjappa like rundt hjørnen og den ny ervervede tuneren.
Tuneren får han mye bruk for. Han skrur og endrer både kjapt og mye mellom låtene og får frem flotte, lindrende klanger med røtter i folk og eksperimentell musikk. Like inspirert av John Fahey, Robbie Basho og Leo Kottke som Current 93 eller Keij Haino.
Ujålete uttrykk med dyp finesse
Det er også i de små detaljene, underlagene og mellom linjene vi finner finessen i hans musikkunst og tekster som er alt annet enn prangende.
Alt gjøres på en ujålete måte slik også kveldens sceneoppsett er svært spartansk. Kun en gutar og sang mikrofon. Oppvarmer Christian Winther rydder unna pedalbrett og sin gig-bag med gitar så alt ser ryddig og cleant ut, og Chasny vil også bare ha enkelt lys.
Det er også i de små detaljene, underlagene og mellom linjene vi finner finessen i hans musikkunst og tekster som er alt annet enn prangende. Men den er rikt ornamentert og nøyaktig slik han vil ha det.
I det ene øyeblikket rastløst og omskiftelig, men oftere tålmodig og insisterende forsiktig, lavmælt.
En helstøpt aften
Samtidig takker han flere ganger ydmykt for at vi har tatt turen og lytter.
Man skal imidlertid ikke kimse av mannen som også har blitt innlemmet i Comets On Fire sin beherskelse av gitaren. Den er nemlig beundringsverdig og har funnet sin form og gjenkjennelige dynamiske uttrykk.
Han avslutter med «Shelter From The Ash» , tittelkuttet fra albumet fra 2007. Vi får ingen ekstranummer.
Fint var det likefullt, og en helstøpt aften der de to artistene spilte på lag og ga et tvisynt perspektiv på gitarspill.
Vær den første til å kommentere