Frenetisk Bob Mould solo

Bob Mould slynget sinne og bråkete pop ut til et utsolgt John Dee med kraft og kommanderende sikkerhet, også melodisk og mer oppstemt. Med frenetisk energi tok en smørblid 65-åring oss med på en smittende, catchy vandring gjennom hele sin artistkarriere, men med vekt på senere soloskiver.

Det gis ikke ved dørene. Robert Arthur Mould vet hvor han har sitt publikum fra. Kraftpopen og college-rocken sitter løst og kommer på løpende bånd denne kvelden. Allerede som andre og tredje låt får vi gamle favoritter fra Minnesota-bandet Hüsker Dü’s katalog i form av «Flip Your Wig» og » I Apologies». Så kommer «Hoover Dam» med bandet Sugar som han hadde og har igjen sammen med David Barbe og Malcolm Travis (kommer de til Norge også på neste års turne ?). Bandet Sugar er forøvrig aktuelle med fire maxi-singler, i forbindelse med Black Friday Record Store Day.

Uanstrengt leverte amerikaneren født i Malone, New York publikumsfavoritter både fra Hüsker Dü og Sugar-tiden blandet med nyere låter som også fant gode ører og gjenklang hos publikum. Naturligvis var vi misunnelige på publikum i Leuwen og London dagene i forveiene som fikk oppleve arristen i sin krafttrio med Jon Wurster (eks-Superchunk og The Mountain Goats) på trommer og Jason Narducy (fremdeles i Superchunk). Samme gjeng som leverte Sugar-platen Copper Blue fra 1992, på Øyafestivalen i 2012.

Rått og emisjonelt

Likefullt var det svært overbevisende saker han hadde å by på også alene. Høyenergisk som bare det og han lager nok lyd også på egen hånd. Velskrevet og med snert.

Låtene er intense og leveres hurtig og lidenskapelig. Rått og emisjonelt er det. Til publikums jubel innlemmet han også et parti med triste sanger.

Leksjoner i Bob Moulds gitarspilling som vår venn og gitarist i et legendarisk norsk hardcorepunkband, uttrykte det.

Salen var fylt opp med gamle menn, langt mellom kvinnene. Mange med Bob Mould-sveis, andre grå i håret og med voksende ølmage. En del spiller eller spilte i band, 50-, og 60-åringer som likte alternativ rock, indie og punk.

Forrykende tempo

Hüsker Dü og Bob Mould var en inspirasjon og innflytelse på såvel Pixies, Leatherface, Green Day, No Age, Nirvana som Life…But How to Live it?.

Han har på ingen måte mistet gnisten, formidlingskraft eller vilje. Det spruter fremdeles av mannen.

I forrykende tempo. Spyttende, mens svetten siler ned over ansiktet og flakset av ham. Ristende på hodet og iblant jagende mot siden. Han sier ikke så mye, men de knappe ordene er passende velvalgte og gir inntrykk av en sympatisk type.

Han kommenterer den uhyre regnfulle dagen i Oslo som tross alt også var ganske varm før han gyver løs på «Forcast of Rain».

God stemning

Enkelt kledd i streite blå jeans, briller svart t-skjorte og joggesko, men med «hundelenke» rundt halsen.

Tross at det er «Here We Go Crazy Tour» er det bare en låt fra 2025-albumet. Her ber han om publikuns hjelp til å repetere refrenget. Stemningen er god og det gjaller ut i lokalet når folk kommer i gang litt ut i låten.

Det er i grunnen mer vekt på politiske Blue Hearts fra 2020 som bevilges fire låter.

Til vår glede er også låter fra solodebuten Workbook (1988) og oppfølgeren Black Sheets Of Rain fra 1999 med på repertoaret i form av henholdsvis «See A Little Light» og «Sinners And Their Repentances» fra førstnevnte og «Stand Guard» fra sistnevnte.

Solid, glødende intenst

«Sinners and Their Repentances» er lysende med sin røffe personlige tekst, bevegende. Fylt av smerte og bitterhet og både selvkritisk og bebreidende.

Vi fryder oss selv med det enkle oppsettet. Gleden blir ikke mindre mot slutten når fokus for alvor rettes mot arven han etterlot seg sammen med Grant Hart og Greg Norton med Hüsker Dü – ett av de første alternative hardcore-influerte bandene til å signere med et majorselskap.

Når «Never Talking To You Again» kommer gaper publikum av begeistring og hiver seg med i allsang. Ovasjonene blir ikke mindre når vi får «Celebrated Summer» som neste låt.

Etter Sugars «If I Can’t Change Your Mind» takker han for seg og stiller seg bak i ett hjørne.

Så er han i front igjen like tilforlatelig og engasjert tilstedeværende. Ekstranumrene «Something I Learned Today» og «Makes No Sense At All» sementerer inntrykket. Solid, glødende intenst fra en vel opplagt artist som kan sitt fag. Det ble en fin aften. Håper han holder sine ord om å ses snart.

Alle foto: Per Otto Oppi Christiansen.