Interessant og stemningsfullt album fra Marte Eberson

Jazzmusikeren Marte Eberson har nå kommet ut med et nytt studioalbum. Det er titulert Lights From The Ocean. Det siste jeg hørte fra henne, var ei lavmælt jazzplate sammen med faren, jazzgitarist Jon Eberson. Denne produksjonen er det motsatte av det. Her er det det pompøse og mektige som dominerer. På en måte kan en si at dette også er et album med patos.

Med det siste mener jeg at musikken er ment å appellere til lytterens følelser og engasjement. Det kan være ulike sinnsstemninger som glede, sinne, håp, frykt osv.

I presseskrivet står det at denne plata er ment å få frem noe i menneskets evne til å romme motsetninger. Marte Eberson mener det ligger noe i menneskets natur at det kan være et mørke i sinnet, men at vi likevel stiller med et lyst ansikt og tilpasser oss den tosidige situasjonen. Her ligger også bakgrunnen for tittelen på albumet, Lights From The Ocean. Havet er mørkt og dypt, mens et reflektert lys fra måne og stjerner ligger i overflata. Lyset speiler seg i bølgene, står det i presseskrivet.

Hun beskriver ellers plata si som et personlig og åpent verk. Plata er ikke ment å være et svar på noe, men mer et musikalsk rom til ettertanke og eventuelt gjenkjennelse. Dette skal jeg komme tilbake til.

Arrangement og lydbilde

Det er til dels imponerende arrangementer vi møter. Her er det musikere som virkelig har bidratt til det. Marte selv spiller synth og piano. Lars Håvard Haugen, Jon Eberson, Stian Larsen og Lars Voldsdal bidrar på gitarer. Per Amund Solberg spiller bass, og Erland Dahlen slår slagverk. Lars Voldsdal er også medprodusent.

Vi kan si at synthene dominerer lydbildet. Det er jo i tråd med Marte Eberson som musiker. I tillegg får vi noen åpninger på piano samt solospill på det samme instrument lenger ute i låtene. Det er imidlertid fire gitarister her også. De spiller ikke samtidig, men gitarene er viktige på flere sanger. På kutt nummer to, «Reconsideration», kommer to overstyrte gitarer inn allerede i åpningen. Mot slutten er det mer eksperimentelle toner.  Også på «Hiding my emotions» og «Start Over Again» er det mer i en pop-rytme, og i tillegg er det enkelttoner i gitarakkorder sammen med synthene og pianoet. De to på bass og slagverk sørger for rytmen. Det er også en temmelig markant bass i kompet på «Hiding My Emotions.» Disse sangene står i en kontrast til de mer stillferdige hvor pianoet og synthen akkompagnerer vokalen.

Marte Eberson synger selv denne gangen. Det synes jeg er et riktig valg. Vokalen er lavmælt, varm og behagelig hele veien, og den ligger oppå akkompagnementet. Hun har funnet en måte å formidle denne sangen på, og det går fint på enkeltlåter. Det eneste jeg vil si, er at vokalen kanskje blir noe for lik ti sanger sett under ett. Hun bør prøve å utvide de vokale uttrykkene noe i framtida.

Et ambisiøst musikalsk prosjekt

Det er en slags tosidighet i lydbildet også. Det er storslått og luftig i akkompagnementet, mens det er en nærhet i vokalen. Vokalen er myk, varm og behagelig og ligger langt fremme i lydbildet.  Marte Eberson får den dramatiske tosidigheten litt frem på den måten. Det er også dypereliggende toner i synth og gitarene og noen molltonearter som muligens danner en liten bakgrunn for det dystre.

Likevel er det et temmelig dystert bilde musikken skal fremvise også. I presseskrivet står det at bakteppet er verdenssituasjonen vår med krig, sult, klimafrykt og uberegnelige ledere. På det personlige planet skal også musikken få frem raseri, uro og mørke tanker. Lysglimtene skal trenge gjennom dette og gi oss noe håp.

Pretensiøst

Det er temmelig pretensiøst å ha dette som målsetting i den musikken en lager. Det er vanskelig å uttrykke dette. Jeg savner her mer uro i det underliggende akkompagnementet. Jeg tenker på atonale klanger og en sterkere ubalanse i musikken. Musikken blir noe for behagelig i forhold til det den skal få frem. Det er flere melodiøse, iørefallende og gode sanger, og arrangementene er flotte. Det er definitivt fint å høre på, og plata er god. Men som sagt, jeg mener den ikke fullt ut uttrykker helt det som er komponistens intensjon.

Vokalen og låtene er muligens også litt monotone hele albumet sett under ett. Likevel, jeg er glad for at vi har Marte Eberson, og jeg er glad for at albumet er gitt ut. Plata har fått bedre score på noen andre anmeldelser jeg har lest. Fra meg blir det en sterk firer.