Lillehammer Rockeklubb bød på trøkk og spilleglede på nye Wiese

I helgen var det starten på nytt kapittel for musikklivet i Lillehammer. Lillehammer Rockeklubb fylte det nyåpnede Wiese, med liv og rock’n’roll fra Under the Oak, Diavola og Hypoxic.

Få kjente sin besøkstid denne helgen, men vi rakk heldigvis å kaste oss rundt og få med oss moroa når Rockeklubben i Lillehammer bydde opp til konsert i gamle Felix sitt lokaler, som nå er grundig og fint renovert og har fått navnet Wiese.

En ny æra

Nå skal ikke jeg bli for sentimental, for tiden går og ting endrer seg, en får liksom ikke gjort noe med den biten der. Når en dør lukkes så kan en ny åpnes, med nye muligheter. Selv om Felix for meg personlig, og kanskje noen andre, alltid vil være noe helt spesielt. Det var noe med atmosfæren og rammene rundt. Det perfekte stedet for både bredbeint rock`n roll som The Carburetors og legendariske Mayhem. De hadde et bredt spekter innen musikk. Jeg var lenge usikker på hva som kom til å skje med Felix, og håpet at de ville reise seg igjen, slik de har gjort tidligere i uvær, men det er jo dessverre en tid for alt, og tiden var nå inne for en ny æra. Felix etterlater seg et stort tomrom. Et tomrom som Wiese nå skal fylle, med kultur og livemusikk.

Fra Felix til Wiese – nytt lokale med gamle røtter

Når man kom inn var det umiddelbart klart at man var på riktig sted for å oppleve musikk på den riktige måten: høyt og med band som ga gass fra første riff. Selv med et relativt fet line-up for kvelden var jeg særdeles spent.

Wiese er langt fra ferdig, men jeg ble imponert. Jeg var aller mest spent på hvor mye som var bevart fra det gamle, ærverdige konsertlokalet Felix, et landemerke for de som elsker opplevelsen av musikk i riktig form.

Inngangspartiet var nesten ugjenkjennelig. Nymalt og flott, med en helt annen atmosfære enn man kanskje var vant til. Nesten så en kviet seg for og gå over dørstokken uten «pingvin» og vinglasset trygt plassert i hånden med lillefinger’n litt rett ut til siden. Men på nytt ble jeg imponert; Wiese hadde klart å bevare veggen med alle «vi har vært der og spilt»-postenerne (konsertplakatveggen), og de har beholdt rammen som gjør et perfekt konsertlokale perfekt. Ryggraden fra Felix var der fortsatt, og det ga en god følelse – merkelig nok føltes det tidvis som å komme hjem etter en lang reise.

Riktig atmosfære

Men i kveld var det Lillehammer Rockeklubb sin kveld. En relativt ny klubb med nytt lokale, og jeg hadde faktisk sommerfugler i magen, var spent på hvordan kvelden ville bli selv med en så solid line-up.

Bandene denne kvelden var Hypoxic, Diavola og sist, men ikke minst, Under the Oak. Det var duket for overraskelser. Wiese har gjort konsertlokalet større enn Felix, men klart å bevare den riktige atmosfæren.

Små scener skaper morgendagens helter

En minus var selvfølgelig publikumet som har en lei tendens til å utebli, som er skikkelig dumt, for her burde det vært stinn brakke. En skulle tro at folk skjønner at det er viktig å støtte opp under gode tiltak. Skal liksom ikke komme med sånn pekefinger, men en bør huske på at det er på de små scenene morgendagens helter får muligheten. Utover det var en veldig bra kveld. Alle bandene leverte så absolutt, så ikke noe og sette fingeren på der. Lyden funka veldig bra, og skal heller ikke trekke ned på lysmannens jobb denne kvelden, funka som bare det.

Eksepsjonell scenebeherkelse

Diavola er et groove-metal band from Oslo som startet opp i fjor. De imponerte stort med eksepsjonell scenebeherkelse. Føltes nesten som om de var født på scenen. De visste hvordan man byr på seg selv og skaper en opplevelse. Etter min personlige mening var de kanskje kveldens vinner, sånn sett.

Musikk som oser av spilleglede

Under The Oak er et metalband fra Aurskog som startet i 2017 under navnet Oak Thrash Tribute, opprinnelig som et coverband med låter fra thrash-, heavy- og speed metal-sjangeren. Etter hvert begynte bandet å skrive eget materiale, og i 2019 byttet de navn til Under The Oak.

Under the Oak leverte også en utrolig prestasjon. Man blir både målløs og imponert, vokalprestasjonene var helt ekstreme, og energien fra bandet smittet over på publikum. Skjelden har uttrykket om at man «skal ikke skue hunden på hårene» passet bedre enn her. De viser at man kan være godt voksne og likevel levere beinhard rock med svette, tempo og nærvær. Det er noe som skjer når gleden ved å spille er så utrolig tilstede, og så krydrer du det hele med et snev av «å gi litt f**n» da blir det hele bare perfekt.

Kvelden som ga mer enn den fikk

Når man rusler hjem med fotobaggen på ryggen etter en kveld som dette, er det bare å undre seg: hvorfor kommer det ikke flere folk? Hva er greia? Likevel sitter man igjen med en følelse av å ha vært vitne til noe spesielt – en kveld med ekte musikkglede og intensitet som minner om hvorfor små scener er så viktige for morgendagens helter.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.