Lloyd Cole på Vulkan: Hyggelig møte med 80-tallshelt

Publikum, stort sett bestående av menn og kvinner med gråstenk i håret, fyller opp Vulkan Arena denne lørdagskvelden. De er her for å få med seg Lloyd Cole spille gitar og synge.

Lloyd Cole har gitt ut plater siden 80-tallet da han var musikalsk hærfører for bandet The Commotions. Han og bandet ga ut tre album i tidsrommet 1984 til 1987; Rattlesnakes, Easy Pieces og Mainstream. Alle kritikerroste album som også var gjenstand for en viss kommersiell suksess.

Så har han også en lang solokarriere bak seg etter at The Commotions ble historie. Det har aldri blitt den kommersielle suksessen han opplevde med The Commotions, og det er naturlig å tro at fanbasen hans i all hovedsak består av trofaste fans som har fulgt ham siden 80-tallet.

Cole er for tiden ute på turné i Europa med et enkelt oppsett. To akustiske gitarer, et par flasker vann og en handduk er verktøyene han trenger for å underholde publikum. Et publikum som er plassert på stoler på gulvet i tillegg til de som står oppe på galleriet.

Kledd i hvitt

Kledd i hvitt kommer mannen inn på scenen. Litt gråere hår og litt fyldigere kinn sammenlignet med i glansdagene, men fremdeles med den gode stemmen intakt. Han er også en habil gitarist. Han plukker strenger med plekter og ikke fingrene. Det gir en ekstra klar og crispy gitarlyd.

Han holder en spøkefull og sjølironisk tone gjennom hele konserten og hevder at han skal starte med å putte en bikinikledd dame i en kasse og sage henne i to. Han gjør ikke det, i stedet er han snart i gang med «Mr. Malcontent» fra Lloyd Cole and the Commotions’ tredje – og siste – album Mainstream. Etter låten mimrer han tilbake til da han og bandet spilte på Sardines. «Det var ikke sitteplasser der,» kommenterer han tørt.

Lyden er upåklagelig og Cole spiller låtene sine på kassegitaren og putter inn små anekdoter mellom sangene. Låtene han spiller er både fra de tre første albumene til The Commotions og fra soloplatene. Det er hyggelig, men utover i det første settet (han spiller to sett) tar jeg meg i å tenke at dette blir litt for koselig, nesten på grensen til det kjedelige.

Iggy og Bowie

Jeg har fulgt Lloyd Cole siden starten, og må innrømme at jeg sliter litt med å få taket på låtene fra solo-albumene hans. Selvsagt fins det perler der og, men det er et låtmateriale sånn litt mer på det jevne, i min bok. Det er ikke dårlige låter, bare ikke fullt så engasjerende som de de eldre låtene.

Cole tar pause og dukker opp til sett to etter 20 minutter. Han spiller «Are You Ready to Be Heartbroken» til tilløp til sjenert sang fra publikum. Vi skal imidlertid få sjansen til å delta på allsang senere i settet. Som på låten «The Idiot,» som er på hans siste album On Pain. «The Idiot» handler om da Iggy og David Bowie dro fra L.A. til Berlin for å starte et nytt og bedre liv. Tekststrofen vi skal synge er «Stop being drug addicts.» «You’re pretty good singers,» hevder Lloyd etterpå.

Det er litt mer «love and pain» i de nyere låtene til Lloyd Cole. En litt mer moden tilnærming til livet, og det er ikke så rart, mannen har passert 60. Før var det referanser til Simone de Beauvoir, Norman Mailer og korte, intense kjærlighetsforhold. Nå er det ikke så mange sånne referanser. For å sette ting i perspektiv forteller han at en av låtene ble til rundt da sønnen hans ble født. Nå er sønnen 30 år.

Perler på rekke og rad

Etter hvert følger perlene på rekke og rad. «Why I Love Country Music,» «Jennifer She Said» og «Perfect Skin,» for å nevne noen. De satt som ei kule. Jeg syns i det hele tatt at det andre settet fungerte bedre enn det første.

Som ekstranumre er det duket for to klassikere til: «Lost Weekend» og «Forest Fire.» Det er godt å få den avslutningen på konserten, og stemningen stiger i salen utover siste sett og i ekstranumrene.

Det er ingen tvil om at mange av de tidlige låtene Lloyd Cole skrev er tett opp til geniale. Det er disse låtene som fungerer absolutt best denne kvelden, og det var antageligvis også dem de fleste hadde kommet for å høre.