Mon Rovîa: Varm indiefolk

Liberisk-fødte Mon Rovîa brakte historiefortelling, fellesskapsfølelse og musikalsk varme til Rockefeller torsdag 15. januar på sin «A Place To Gather UK & Europe Tour.» Dette er andre stopp etter at de åpnet det hele i Stockholm dagen før. Atmosfærisk, følsomt og lindrende for sjelen er den varme, selvbiografiske indiefolken vi får fra kvartetten på Oslo-scenen.

I skarp kontrast til den støyende verden rundt oss er det enkle harmonier på ukulele backet av bass, akustisk gitar og vispende trommer vi får høre. Stemningen er hjertevarm, positiv og inkluderende, verdsettende fra første stund. Enkelte har reist så langt som fra Florø for å få med seg denne artistens første opptreden her i Norge og Rockefeller er fylt opp, men ikke helt utsolgt for artisten som var hovedoppslaget til New Musical Express for et par uker siden.

I begivenhetenes sentrum etter at oppvarmeren Resa Saffa Park forlot scenen er en ung mann med krusete hår og ukulele. Janjay Lowe som frontfiguren egentlig heter, ble født i Monrovia i Liberia, derav artistnavnet. Syv år gammel ble han adoptert av hvite kristne misjonærer mens hjemlandet opplevde borgerkrig. Det er hans selvbiografi og søken etter mening vi får lytte til. Det er gjort med respekt og søkende undring i forhold til de som har vært deltakende i den.

Folk og indiepop

Med seg på scenen har amerikaneren Sam Hudgens på vekselvis bass og piano og Tyler Martelli på gitar. En trommeslager vi ikke fikk med oss navnet til var også med. Hans lette spill, ofte på visper, setter den ruslende, imøtekommende stemningen. Virvlende melodier, suggererende rytmer og oppstemte harmonier er det vi hører, samtidig som en sårbarhet trenger gjennom.

Tittelkuttet «Bloodline» formidler hvordan ens forfedre og ætt alltid vil være i en uansett om man er fjernt fra sine geografiske røtter. Det er noe man ikke kan rømme fra og det finnes en årsak til alt.

«Little by Little» er gripende om personlig vekst og en annen låt hvor mobiltelefoner løftes hyppig filmende blant publikum.

Folk og indiepop

Afro-appalatisk folk er hva artisten basert i Montana har å by på, fylt av takknemlighet og kjærlighet, men med traumatiske opplevelser og mental helse som underliggende elementer. Musikalske sammenligninger kan gjøres til Sufjan Stevens, Iron & Wine, Bon Iver og dess like.

Minst like viktig som det intime, imøtekommende uttrykket av folk og indiepop krydret med noen elementer av vestafrikansk musikk er tekstene og de små historiene den unge artisten kommer med i mellomsnakket. Dette føles som kjernen i det hele, hans ærlige, oppriktige glimt inn i eget liv og morsomme anekdoter. Det kan handle om å kollidere med en elg eller hvor fint det er å samles sånn her i et rom med et positivt stillferdig fokus. Like gjerne om hvordan han forsøker å finne egne biologiske røtter som en adoptert eller bearbeider det omstreifende livet i USA, der familien var bosatt i så vel Florida, Tennessee og Montana som Bahamas.

Man skal heller ikke glemme sporene alle årene med ulike former for kristen pop og tilbedelsesmusikk har satt i ham. Det er noe godhjertet, velmenende som gjennomsyrer det hele og overskygger bittersøte elementer.

God stemning

Desto lenger ut i konserten vi kommer jo mer akkumulerer den gode stemningen ute i lokalet. De tilstedeværende tør opp, holder rundt hverandre og synger med. På de få mer temposterke låtene som smittende «Running Boy» klappes og danses det.

«Running Boy» er også et av de musikalsk fineste øyeblikkene der den oppfordrer oss til å vise tålmodighet. Helbredelse kommer ved å ta seg tid og reflektere , ikke ved å jage videre. Forståelig at så mange av tilhørerne filmer, klapper og danser med til denne.

«Infinite Pines» er en annen personlig favoritt og et emosjonelt anker for hele Bloodline som også fungerer godt live. Vi minnes om at det som kan synes vanskelig og strevsomt også kan være personlig vekst og veien til forandring.

Trampeklapp

Når avsluttende nummer i grunnsettet er fullført og kvartetten har funnet veien backstage er det trampeklapp ute i lokalet.

De kommer tilbake og leverer tre låter til før sangeren med overraskende god diksjon sier «Takk for oss!», taklysene går på og de bukker av.

Det siste ekstranummeret «Heavy Foot» Mon Rovîa – Heavy Foot (Official Music Video) er med rette Mon Rovias mest bejublede og en låt som skiller seg litt ut ved at blikket festet utover. Samtidig oppsummerer den noe av essensen, styrken og kraften i det unisone, delte. Dette er en pulserende, kraftfull protestsang. Her er det regimer eller systemer som splitter og forvirrer som kritiseres. Vi bes om å se styrken i fellesskapet.

Fem fine, oppmuntrende kvarter, selv om vi ikke plukket med oss noe skive på vei hjemover.

Fotogalleri: Ketil Martinsen