Det er en motsetning mellom det oppløftende budskapet i sangene til The Jayhawks nyeste album Sanctuary Park, som også utgjør kjernen på 40th Year Anniversary- turneen, og den åpenbare mangelen på energi og trøkk i fremføringen av de samme låtene søndag 13. september på Rockefeller i Oslo. Ikke en gang en noe overraskende gjesteopptreden av krimforfatter og Di Derre-vokalist Jo Nesbø på låten «Tailspin» eller de harmoniske gamle alternativ-countryklassikerne som kom i økende grad utover i settet, kunne maskere det.
Egentlig oppsummerer samtalen vi overhører mellom to karer på dass mye:
Kar 1: – Det var visst ikke så bra likevel, dette.
Kar 2: – Så ille var det heller ikke, kunne vært verre.
En del forlater konsertlokalet underveis og stemningen ildner aldri skikkelig. Bandet med opprinnelse i Minneapolis virker noe energiløse og når også i liten grad ut til publikum i løpet av de nesten to timene som de holdt på. Tilhørerne legemliggjør Get Down Services-harselas på Øyafestivalen om hvordan vi nordmenn oppfører oss på en 10/10 konsert, livløse og med armene i kryss. Louris derimot mener vi har vært et fantastisk publikum og gjentar dette flere ganger underveis.
Det er sjelden noe tegn til oppriktig begeistring eller innlevelse i musikken å spore blant tilhørerne i salen, med få unntak – hvor Louris egen kone Stephanie Stevenson er ett av unntakene.
Før de har kommet midtveis forlater vår venn, en erfaren konsertgjenger, Rockefeller i det Louris annonserer: – Dette er én til fra vår nye plate. Han har påpekt mangelen av kraften til det opprinnelige medlemmet Mark Olsons gitar og hvor daft det mer poppa The Jayhawks til Louris er.
Anonymt og forglemmelig
I sannhetens navn kan nok heller ikke Sanctuary Park måle seg med bandets tidlige skiver, selv om bloggere som American Highways har utropt det til bandets beste – hvor fine harmoniene enn er og hvor småtrivelig den enn låter.
Albumet er tilegnet nåværende leder Gary Louris’ sin canadiske fru som han også forteller fra scenen. Hun får også sjansen til å komme opp på scenen underveis og ta av ham jakken og få et kyss. Mannen er lykkelig, derom er det ingen tvil. Men er det ikke også noe kjedelig, tamt over det hele?
Live blir det også åpenbart at trommisens Tim O`Reagans vokal ikke er helt av det kaliberet vi måtte kunne ønske oss. Han tar sågar hovedvokalen på flere låter utover backingvokaloppgavene som også keyboardist Karen Grotberg bidrar med. Visst kan de spille. Bassist Marc Perlman som har vært med til og fra helt tilbake siden 1985 er også på plass med sine solide basslinjer.
Jo Nesbø
En overraskende gjesteopptreden fra Jo Nesbø kan heller ikke redde kvelden fra det forglemmelige.
Låten hvor gitaren er ustemt, er «Settle Down Like Rain.» Personlig synes jeg vel ikke nødvendigvis at det låter noe bedre med den nye gitaren når de starter opp igjen. Capo gjør at det klinger ekstra fint og noe munnspill gir krydder på enkelte sanger.
En overraskende gjesteopptreden fra Jo Nesbø kan heller ikke redde kvelden fra det forglemmelige. I forkant av gjesteopptredenen til nordmannen tilegner de låten «Tampa to Tulsa» til mannen i capsen. En gang må vi få spilt med den mannen, mener Louris. Låten «Tampa to Tulsa» nevnes i boken Tørst, og både Harry Hole og Nesbø selv er erklærte fans.
Søvndyssende og småkjedelig
Det er noe søvndyssende, småkjedelig over det hele.
Det er noe søvndyssende, småkjedelig over det hele. Mange publikummere vandrer hvileløst rundt i lokalet. Vi kan se flere og flere gå hjem før konserten er ferdigspilt.
På det positive må de trestemte harmoniene trekkes frem.
Når Grand Funk Railroad-coveren «Bad Time» avslutter det hele er vi mest glade for at det er ferdig, og at det ble avsluttet på en fin måte med en god låt. «Save It For A Rainy Day» var første ekstranummer og naturligvis også fin å høre i likhet med sistelåten i hovedsettet «Blue» og «Waiting For The Sun» og «I`d Run Away» underveis i settet som 40-årsjubileet tro også var innom de fleste av gruppens album.
Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen.
Marc Perlman has not been «on or off» with the band. In fact he is the only current Jayhawk who has been there since the beginning, even longer than Louris.