Nydelig Daniel Lanois

Magien i samspillet mellom trioen Daniel Lanois, Brian Blade og Jim Wilson ble mer og mer tydelig jo lengre inn i førstnevntes konsert på Sentrum Scene i Oslo onsdag 16. september vi kom, etter en noe forvirrende start der supportsettet til Stein Torleif Bjella med dem som backingband ble inkorporert i hovedsettet. Vi ante også rom for andre klangbilder hos nordmannen.

Drøyt 33 år har gått siden forrige gang jeg fikk oppleve kanadieren Daniel Lanois på Quartfestivalen i Kristiansand. Dermed var forventningene til et nytt besøk store tross at jeg i ærlighetens navn må innrømme at det har blitt minimal lytting til hans nyere skiver. Lanois selv hoppet også bukk over disse – med unntak for «Frozen» fra Belladonna – i repertoaret de kom med til Norge hvor en konsert på USF Verftet i Bergen fredag også venter. Det vi fikk var mange av hans mest kjente sanger fra albumene Acadie, Shine og For The Beauty Of Wynona. Album vi har fine minner fra.

Noe mer subtilt trer frem og kommer frem når trioen fungerer som backing til 58-åringen fra Ål. Det fungerer nok best på «Skodde»- låten som de har samarbeidet om til Bjellas nye album Velkomen Skodde. Ellers foretrekker jeg nok Geir Sundstøl og co som band til «Heidersmenn» og «Psykisk kan du vera sjøl» som var de to første sangene under kveldens konsert. Uansett spennende å se hva som kan komme ut av dette gryende vennskapet og samarbeidet mellom nordmannen og disse musikerne.

Omsluttende cinematisk

I denne konteksten opplevdes det dog for undertegnede mest som en noe forvirrende digresjon før hovedretten. Bjella og Lanois musikalske univers er totalt ulike, og det kan være fint, men vi hadde da trengt en liten pause i mellom så vi kunne få litt mer konsentrert fordypelse i begge?

Uansett, etter smaken på en ny vri på Stein Torleif Bjella er vi endelig i gang. De starter instrumentalt med «JJ Leaves L.A.» og nevnte «Frozen» med Lanois sittende bak et pedalsteel-brett. Også disse ganske ulike låter i grunn. Førstnevnte litt røff, andre mer melodisk av natur.

Senere er kanadieren tilbake med gitarene sine i front, men tar en og annen tur tilbake til pedalsteelen underveis.

75-åringens (Lanois har bursdag førstkommende lørdag og er født i 1951) sound er omsluttende, nærmest cinematisk der det i stor grad bygger på ambiente teksturer og lydmessig utforskning. David Lanois skaper atmosfære, men er samtidig også karakterisert gjennom håndverksmessig skikkelighet der spesielt jazztrommeslageren Brian Blade tidvis virkelig får skinne, fjærlett, elegant og mykt får han frem sin personlighet i låt-tilnærmingen. Bassisten Jim Wilson viser seg også som en god backingvokalist utover den rytmiske stabiliteten, og korer sågar på halling når det er påkrevd.

Utsøkte harmonier

Det er fint å oppleve hvor godt musikerne konverserer seg i mellom og gir hverandre plass og rom. Harmoniene er utsøkte og varme og det klinger fint. Andre ganger hentes fuzz og støyeffekter frem som krydder. Han bygger lydbilder ved å gli mellom ulike tonehøyder og ved å la enkelte låter ende i delay og overstyring. Her er også mye reverb. Lanois evne til å trylle frem sound er der ennå, tross at han nok ikke oppleves like innovativ i 2026 som i den mest skjellsettende perioden da han endret lydbildene til noen av verdens største artister.

Lanois synger mest på engelsk, men også noen strofer på fransk her og der.

Han er nok mest kjent som produsent for Bob Dylan, U2, Peter Gabriel med flere og vi får også smakebiter på noe av dette i form av «Where Will I Be?» som han skrev til Emmylou Harris, og «Falling At Your Feet».

– Denne skrev jeg til min venn Bono, som han sier. Daniel Roland Lanois har nok bedre tak på Bono mens Emmylou går ham en høy gang, tenker vi.

Helbredende kraft

«Still Water» er et atmosfærisk øyeblikk å ta med seg fra denne kvelden der de veksler uttrykk en del, men alltid har et gjennomtenkt sonisk lydlandskap.

«Lotta Love To Give» fremføres med nødvendig følsomhet og har akkurat slik helbredende kraft et slikt budskap formidler.

Under «Shine» klapper de fleste i takt med musikken og enkelte synger med. Stemningen er veldig god. Låten er både sart og kraftfull.

Så er Bjella plutselig tilbake på scenen, han har fått i oppgave å lage et nytt vers til «The Maker», på norsk. Mot slutten av denne vakre låten kommer også fotograf og turneleder Marthe Vannebo frem og korer med dem.

Fine to timer

Passende i grunnen med et slikt fornyende element for musikk som i like stor grad bygger på improvisasjon som melodisk skarphet og fokus. Kontrastene og lekenheten eller nærværet er sentralt hos mannen fra Quebec og hans medmusikere.

Instrumentalen «Sonho Dourado» er en fin avslutning der Lanois igjen spiller steel.

Men de lar seg lokke ut på scenen igjen til en ikke helt stram, men fin «The Collection Of Marie Claire» og en utitulert låt.

Nesten to timer lang var seansen, og det var fine timer, nydelig musikk, gamle minner og smaken på noe nytt med involveringen av Lanois i Bjellas sanger.

Alle foto: Per-Otto Oppi Christiansen.