Lorna Shore sitt teatralske univers bredte seg ut over Ekebergsletta på onsdag ettermiddag. Den drøye femti minutter lange seansen beviste at ekstrem metal handler like mye om tyngde som balanse i følelsene.
Vurdering
Lorna Shore på Tons of Rock 2025 5/6
Lorna Shore har hatt en eventyrlig reise fra de mørkeste avkrokene av New Jerseys metalscene (ja, nok et New Jersey-band på årets Tons of Rock!) i 2010 til verdensscenen som pionerer innen symfonisk deathcore. Gjennom turbulente år med endringer i besetningen og en større kreativ metamorfose har bandet – som nå er frontet av den ikoniske og karismatiske vokalisten Will Ramos – blitt en kulturell kraft som har revet opp sjangerens grenser.
Frontkollisjon
Publikum ble øyeblikkelig dratt inn i et univers der kaos og skjønnhet sameksisterer i en utenomjordisk symbiose av destruksjon.
Klokken 17:25 inntok bandet Vampire Stage i solsteiken på sletta med «Sun//Eater»; en kaotisk storm av blast beats, symfonisk grandiositet og Ramos’ umenneskelige vokalregister – fra gutterale djevelskrik til operatiske harmonier. Publikum ble øyeblikkelig dratt inn i et univers der kaos og skjønnhet sameksisterer i en utenomjordisk symbiose av destruksjon.
Teknisk eleganse
«Cursed to Die» fulgte som en rituell dans mellom lys og mørke, der gitaristene skinte om kapp med sola med tekniske riff som de fleste vil misunne de.
Det var imidlertid med den nye låten, «Oblivion», at intensiteten nådde nye høyder. Ramos’ evne til å skifte mellom dødsvokal og sårbare, nesten spøkelsesaktige øyeblikk fanget essensen av Lorna Shore sin kunstneriske dybde.
Viralt mesterverk
På tross av at låten ble viral i sin tid, er det vanskelig å være forberedt på hva som venter når de første notene av «To the Hellfire» slår inn. Låten er blitt en kultklassiker, og publikum brølte teksten i kor, mens trommeslageren hamret ut en rytmisk tsunami som fikk åsen til å skjelve.
Ramos’ teatralske scenenærvær forsterket det dramatiske Lorna Shore ønsket å formidle, og publikum svelget det rått.
Da Pain Remains-trilogien rullet ut («Dancing Like Flames», «After All I’ve Done…», «In a Sea of Fire»), ble konserten løftet enda høyere opp. Det symfoniske klimakset føltes nesten som en opera i et infernalsk inferno: et vulkanutbrudd av sorg, raseri og utløp for smerte.
Unik frontmann
Ramos’ teatralske scenenærvær forsterket det dramatiske Lorna Shore ønsket å formidle, og publikum svelget det rått. Lorna Shore forlot scenen etter drøye femti minutter, men opptredenen vil vare gjennom hele festivalen. Bandet beviste at ekstrem metal ikke bare handler om å være tungt – det handler om å føle alt, på en gang, og om å finne balansen i det hele.
Fotogalleri: Luis Benitez Ruiz.
Vær den første til å kommentere