Bright Eyes på Øya 2022

Bright Eyes er et av de største indierockbandene og viser hvorfor på Øya.

En rar intro som høres ut om det som kommer fra film, avløses av et kakafoni fra bandet. Det er sint, men ikke bråkete. De har en uvanlig sammensetning av instrumenter, med steelgitar, fiolin og piano, i tillegg til gitar, tromme og bass. Trommisen er så vill at han sparker ned mikrofonen til stortromma allerede på første låt.

Uten at jeg får med meg at det går over i ny låt, skifter det til saxofon og trompet i en fjong låt. Det er i det hele tatt mange instrumentbytter mellom sangene. Det gjør at låtene får ganske forskjellig uttrykk. Etter loudness-krigen har ikke alle artister vært så gode på dynamikk. Det er Bright Eyes. Her veksler det hele tiden mellom rolig og mer trøkk. Det veksler også med hvem det er som gir på, bortsett fra trommisen. Han er like gæærn gjennom hele konserten. «Old Soul Song (For The New World Order)» har et så nydelig lydbilde at en nesten gleder seg til verden går til helvete.

God variasjon

«Mariana Trench» er fra deres nyeste plate som kom i 2020. De skulle på turné med den, men et visst virus er årsaken til at den turneen er først nå. Den er en ganske streit rockelåt, med litt mer fart i refrenget. De fortsetter å krydre låter med nye instrumenter. En rolig amerikanalåt blir mer fengende med fiolin og orgel. De kan også roe det helt ned med vokal, kassegitar og steelgitar før hele bandet blir med på slutten av låta. Den øvelsen gjør de to ganger på rad, men det funker begge gangene, for de drar på enda mer på den siste låta. Denne går rett over i en fengende, dynamisk indieamerikanalåt.

Spennende lydbilde

Det er som regel vokalisten Conor Oberst sin hese og inderlige stemme som står fremst i lydbildet, men lydbildet bak er kanskje det mest spennende. Det skjer nesten alltid noe uventet, som låter pent. Viserock med gitarriff og piano var heller ikke å forakte. Bandet kan også gi på i vokalpauser som på et voldsomt mellomspill med barytonsax, trompet, melodika og orgel. På nest siste låt får gitaristen skinne med en gitarsolo i en ellers uptempo låt.

De avslutter med et helt annet lydbilde enn ellers. Lett svevende synth og gitar lager et lekkert bakteppe for Obersts hese vokal. Dermed avsluttes en variert og god konsert der de har klart å unngå alle låtene jeg har et forhold til av bandet. Derfor blir jeg heller ikke helt revet med, selv om de spiller direkte lekkert.

Alle foto: Sadan Ekdemir