Nick Cave and The Bad Seeds på Øya 2022

Nick Cave and the Bad Seeds opptreden på scenen Amfiet i Tøyenparken under Øyafestivalen torsdag var intet mindre enn en enestående oppgradert eklektisk gjennomgang av australienerens karriere med The Bad Seeds. Brennhet, konfronterende; varm og innbitt. Rett og slett strålende.

Det starter med et smell. «Get Ready For Love» skriker 64 år gamle australieren som i mange år har vært bosatt i England, i det han åpner seremonien med låten fra 2004 (fra Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus) som før denne turneen ikke har blitt spilt live siden 2009.

Herren i den oppknappede hvite skjorten er manisk og direkte rett i ansiktet på oss med all sin intensitet og viscerale tilstedevætelse. Etter denne energifylte pangstarten går vi inn i en roligere passasje med «There She Goes, My Beautiful World» og «O children» (tilegnet en ung tilhører australieren finner blant publikum) og «Jubilee Street» bare avbruddt av en passe eksplosiv versjon av klassikeren «From Her To Eternity».

Jerngrep om oppmerksomheten vår

Allerede fra starten av tar han jerngrep om oppmerksomheten vår i et spesielt følelsesladet sett preget over den store sorgen over å ha mistet nok en sønn da Jethro døde noen uker før turnestart. Det føles nesten som en form for musikalsk gudstjeneste (selv om austrslienerens eget forhold til Gud og tro fremdeles er uavklart og i evig forandring), eller ihvertfall felleskap. Alle tror vi på og hengir vår oppmerksomhet til forkynner og predikanten Cave.

Det er en melodisk, musikalsk renselse vi er vitne til. Med transcenderende tekster har australieren flokkens fulle oppmerksomhet. Tilskurne svermer om ham og er i eufuri over å få ta ham i hånden.

Det tragiske dødsfallet til unge Arthur i 2015 ligger også fremdeles langt fremme i bevisstheten. Mannen i den sorte dressen har tårer i øynene når han spiller «Waiting For You» skrevet til den avlidne i bearbeidelsen av egen sorg og lidelse gir han midlertidig helbredelse eller støtte til andres lidelse.

Han er stadig nede foran publikum med snedige kommentarer, verbale omfavnelser og stikk, og håndtak omfavnende og sarkastisk på en og samme tid. Mørket og misogynien har ikke helt forlatt Cave selv om han mest viser seg fra en kjærlig side med glimt i øyet denne kvelden, og har involvert et gospelkor til å backe seg.

The Bad Seeds

Elementet av gospel og negro spirituals som i sin tid fremprovoserte den fargede bassisten Barry Adamssons (også Magazine) exit fra bandet da han ikke kunne svelge enkelte av coverne til albumet Kicking Against The Pricks er noen ganger fremtredende i 2022 tilnærmingen til disse låtene.

Helt mot slutten beveger koret seg sågar i front i en ekstatisk sangsekvens. Ellers kommer og går deres medvirkning litt. Noen ganger er forfatteren og musikeren mest alene. Men alle får de plass til å skinne og vise hva de kan by på.

Apropos det med utskiftninger i bandet. De har det vært mange av opp gjennom årene. Blant de dem har gitt seg finner man fornemme og i sin tid sentrale navn som Blixa Bargeld og Mick Harvey. De som er med nå setter sitt personlige avtrykk de også. Kanskje aller mest hans nære samarbeidspartner og venn; multiinstrumentalisten Warren Ellis (Dirty Three).

Martyn P. Casey (The Triffids) på bass, George Vjestica på gitar, Toby Dammit (Lawrence Crocke/Mullins) fra live versjonen av Iggy and The Stooges og Silvet Apples og Jim Sclavunos (The cramps, Teenage Jesus and The Jerks, Sonic Youth med mer) på perkusjon. Aller nyeste tilskudd er keyboardist Carly Paradis.

Den eldste rocker hardest og skarpest

Den eldste Øyafestival artisten er også den som rocker hardest og skarpest. Her spares det ikke på noe som helst. Overraskende mange låter er plukket fra dobbelt-albumet Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus. Spesielt henførende er versjonene av «From Her to Eternity», «Tupelo» og » I Need You», men det er gjennomgående et infernalsk trøkk.

Låter jeg tildels har ignorert i katalogen får fornyet interesse som «Bright Horses». Deriblant også «White Elephant» fra fjorårets Carnage som får avslutte hovedsettet før de komner tilbake og fremfører den ømme, dempede «Into My Arms» som første ekstranummer.

Cave og bandet selv er kanskje aller mest inspirerte – utover den sjelfulle tandre «I Need You» – under fremføringen av «Higgs Boson Blues» og «City of Refuge» som kommer i rask rekkefølge. Her tar det formelig helt av med den snodige hyllesten til Miley Cyrus og karakteren Hannah Montana. Og hvilken ildfull, forrykende perkusiv versjon av åpningen av B- siden på favorittalbumet Tender Prey om kjødets lyster! At tempoet er dradd ned noe i forhold til albumversjonen gjør den mer tilpasset stadionkonserter som denne.

Dette er rock på sitt aller beste.

Det er i stor grad et» Greatest Hits» utvalg vi får. «Ship Song», «The Mercy Seat», «Red Right Hand» er alle med. Få åpenbare mangler i det valgte repertoaret utover at han igjen hopper bukk over det underkjente albumet Henry’s Dream, men noen vil nok ha savnet at «The Weeping Song» og hans eneste slager «Where The Wild Roses Grow» er utelukket.

Selv kunne jeg også tenkt meg «Dead Joe» med den altoppslukende fremføringen på Liss Ard festivalen i Skibbereen utenfor Cork i Irland i 1998 friskt i minne, selv etter så mange år hvor jeg første gang hørte «Into My Arms» og han skrev «Love Letter» (som vi ikke fikk høre denne kvelden i Oslo.)

Det hele avslutter med «Vortex» som var en av singlene fra B-sidesamlingen B-sides and Rarities (Part ll) som kom i slutten av 2021. Og så den intime «Ghosteen Speaks» når vi tror han er ferdig også med ekstranumrene.

Med glødende tilstedeværelse og voldsom vitalitet vant Nick Cave and The Bad Seeds Øyafestivalen og våre hjerter, nok en gang.

Alle foto: Johannes Andersern