Deafheaven: kraftfullt, bombastisk uttrykk for ensomhet

Overdreven riffing, dundrende trommer, black metal-growling og en reell vegg av lyd slo imot oss fra første stund da San Francisco-kvintetten Deafheaven avsluttet sin Europa-turne for «Lonely People With Power» på Rockefeller i Oslo torsdag 27.august. Det var også  suggererende melodiske partier. Med elementer av så vel death rock eller postpunk, postrock og shoegaze for dynamikkens velde og atmosfæriske stemninger, kunne vi ikke stå i mot den både harske og vakre musikken denne gangen heller.

Konsertanmeldelse: Deafheaven: Ekstravagant følsomhet og intense skrik – Deichman Musikk

Det vil si at når de entrer scenen avspilles den såre triste «Incidental I» i all sin melankoli. «Doberman» er massiv, intens og bygger seg opp til en virvelvind av lyd, sentralt er de dundrende, markante basstrommene.

På scenen er det en kaotisk lurveleven av bevegelse der sanger George Clark, bassist Shiv Mehra og de to gitaristene Kerry McCoy og Chris Johnson beveger seg rundt på scenen på de tre podiene i front, sideveis og bakover.

Black metal-vitalitet

«Magnolia» er et utmerket eksempel på black metal-vitalitet og intensiverer det hele ennå et hakk og engasjerer massene i front.

Den magnetiske tilstedeværelsen til Clark er et fokuseringspunkt der han spretter, danser og går fra side til side, dirigerer og oppildner publikum med dramatisk gestikulering, er nede i fotograv eller i knestående med maniske blikk ut i det forhåndsutsolgte lokalet, skrikende med sviende sårbarhet eller angstfull lidelse. Men det er nok underholdning i å følge byksene og poseringen til de andre tre i front også om man ikke bare vil la seg forføre av musikken alene eller atmosfæren ute blant publikum.

Det er de tyngre, drivende låtene som først og fremst får plass i settet denne gangen, fylt ut med noen gamle klassikere. Allerede under settet til kveldens lysende supportband Show Me The Body er det heftig mosh pit. Under de heftigste delene av Deafheavens opptreden er det crowdsurfing en masse og vilter dans ute blant publikum, nevehytting når musikken er mest drivende. Dramaturgien i settet er god og det blir stadig bedre stemning jo lenger utover kvelden vi kommer.

Vi omsluttes av det storslagne, massive trykket, den sønderknuste følelsen av håpløshet og sinne og den springende, bittersøte søkenen etter noe bedre. Deafheaven river og sliter i oss og det er så og si umulig å stå stille eller uberørt. Ekstasen omgir oss og kvintetten gir et overbevisende inntrykk selv om det nok var mer bergtagende å oppleve dem første gang når man var mindre forberedt.

Katarsiske lytteropplevelser

Men når «Dream House» – åpningssporet fra 2013-klassikeren «Sunbather» – kommer i sin fulle episke følsomhet blir det et omkalfatrende gripende øyeblikk som trenger dypt inn i sjelen. Et definerende blackgaze-øyeblikk som bringer minner.

Daniel Tracys tromming er både imponerende og holder lyd-infernoet lekent på plass, tidvis så infernalsk aggressivt at det kan slå i hjel fanden på flat mark.

Frontfiguren introduserer «Body Behaviour» som en personlig favoritt. Anmelder liker denne også veldig godt og de leverer gjennom intens tilstedeværelse og presisjon. Med det herlige bass-groovet får man en slags følelse av The Cure før låten skrener mer og mer ut i black metal-universet, det forløsende trommebreaket og en brutal og fortettet nerve er andre elementer å merke seg.

«Winona» kommer med så vanvittig tyngde og akselererende glød når den sakte har bygget seg opp mot crescendoene i deres omskiftelige sound. Forløsende er vel ordet for å beskrive følelsene denne og det musikken til Deafheaven gir oss. Å oppleve dem live er overmannende.

Clark lovet at neste gang de kommer til Oslo skal de ha sluppet et nytt album, og regner med at vi er på plass da også. Katarsiske lytteropplevelser som dette gjør godt for sjel og sinn.

 

Fotgalleri: Ketil Martinsen.