Føkkefjord: Rufsete visesang

– Tekstene handler om ting vi har opplevd selv eller i hvert fall sett og hørt! Mest selvopplevd. For eksempel noen skumle hurraturer til Kvinesdal, natteravntrøbbel på Grønnes og redsel og angst for å aldri finne en make, forteller Maria Refsland og Erik Egenes i Føkkefjord som er aktuelle med Småbyen Lokke på Rural Rebel Rock.

Føkkefjord står for rufsete  visesang med utspring i punken og distrikts-Norge. Albumet Småbyen Lokke er et eksempel på at selvgjort ofte er velgjort og er et lekent vink til Tønes låt «Storbyen Lokka» fra  sjutommeren «Sju» og «Happy Daggers»,  «Min gamle Kristne Venn» fra deres album Bittarheden hva tematikk angår. Det er også en tydelig demonstrasjon av at man ikke trenger mer enn en kassegitar, en eller to stemmer og et budskap. Formidlingstrang og glede er mer avgjørende enn teknisk briljans eller innspillingsteknikk eller teknisk utstyr.  Rufsete kraft,  frisk energi, spenstige, men også vittige og lune tekster gjør det hele særdeles bærekraftig. Her er skjemt og alvor om hverandre, ting å reflektere og tenke over, identifisere seg med, mens man gjerne også ler og smiler eller synger med elller  eventuelt bare føler seg litt truffet av tekstens budskap. Føkkefjord vinner deg over med sjarm, skeiv musikalitet og attityd. Her kan  dere  bli litt bedre kjent med de to barndomsvennene, Sørvestlandet og skjønne hvilke bølger rockeklubben i en norsk småby kan skape i norsk musikkliv og lese om kjærlighet til Tønes, britisk protestsang, K Records, lofi lydbilder og gjør-det-selv-mentalitet. 

Først til de som ikke kjenner dere fra før, hvem og hva er Føkkefjord?

– Vi er to stykker fra Flekkefjord som ble kjent i barnehagen gjennom å leke Sinbad og sjøfarerne. Nå spiller vi sammen i Føkkefjord, som altså er et band.

Forklar litt om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ville uttrykke gjennom det og si litt om forholdet til den tidligere hjembyen deres der dere begge vokste opp.

– Det var vel kanskje bare et morsomt navn. I begynnelsen var vi en instrumentalduo, med trommer og gitar, så det var ikke en plan om å si så mye med tekster. Men vi ville jo åpenbart knytte oss til Flekkefjord da, og kanskje si noe om vår egen tid med å integrere litt banning i byens navn. Flekkefjord er i tjukkeste bibelbeltet, så det trengs litt mer føkk.

Dere sier selv «historien om 4400 Flekkefjord fortalt gjennom ein billig gitar fra Tangenten (rip) å sjølopplevde tekst». Redegjør litt mer for hva som ligger i det

– Tangenten var den gamle musikkutstyrsbutikken i Flekkefjord, som i sin tid ble nedlagt, derav rip. Gitaren er billig og lokal, og det er viktig både etisk og musikalsk. Tekstene handler om ting vi har opplevd selv eller i hvert fall sett og hørt! Mest selvopplevd. For eksempel noen skumle hurraturer til Kvinesdal, natteravntrøbbel på Grønnes og redsel og angst for å aldri finne en make. 

Maria og Erik, når og hvordan oppdaget dere musikk? Hvilken musikk var dere henholdsvis omgitt og opptatt av i oppveksten?

M: – Jeg har blitt fostra opp på Tanya Tucker, Shania Twain, Alan Jackson,  AC/DC og Kaptein Sabeltann. Var veldig fan av det. Har alltid sunget som barn, ikke noe organisert, men bare for meg selv i huset og rundt forbi. Hadde faktisk et slags “band” med søskenbarna mine når jeg var liten kom jeg på nå. Vi lagde bursdagssang til broren min og en sang om hvor glad vi var i hytta til besteforeldrene våre. Men ja, jeg har stort sett hørt på ting som har omgitt meg. Var ekstremt fan av Idol. Så farga jeg håret svart og hørte på Linkin Park, Atreyu og også Megadeth og Marduk. I tenårene hørte jeg på listepop og gleda meg til fest. Men så skjedde det noe da jeg begynte med politikk og Fjellparkfestivalen. Da ble jeg interessert i å lete etter ny musikk og mer interessert i selve musikken, ikke bare som noe gøy å høre på på fest eller som en identitetsmarkør. Men det gikk sakte, fra Nirvana, Honningbarna, Kaizers Orchestra og førstealbumet til Highasakite. Var ikke Sonic Youth og Joy Division! Så begynte jeg på Sund Folkehøgskole og oppdaga Anja Lauvdal og alt som kan sies å puttes inn i det segmentet der. Broen ble nytt favorittband, og jeg gleder meg idag veldig til neste gang jeg kan se MoE og Mette Rasmussen live, og hadde kanskje gitt en tå for å få se Birdcloud på Mono.

E: – Jeg begynte å henge på rockeklubben i Flekkefjord og den lokale Fjellparkfestivalen da jeg var rundt 11-12 år og kom dermed i kontakt med en grasrotkultur som gradvis åpnet dørene til mye ny musikk, som la grunnlaget for det som etter hvert ble uttrykket til Føkkefjord.

Når begynte dere selv å spille og synge?

M: – Jeg starta et band på folkehøgskolen, Kem faen e Wendy?! het vi. Der spilte jeg gitar, uten å kunne det. Synging begynte jeg med sånn ordentlig i Føkkefjord i 2015. Så starta jeg et nytt band, Sliteneliten, i 2019 og begynte å spille bass der. Late bloomer!

E: – Var i et punkband før Føkkefjord ved navn Mondo Trasho. Vi startet det bandet fordi rockeklubben i Flekkefjord, som vi drev på den tiden, trengte supportband. Vi spilte inn en demo i 2013 og en EP i 2015, sistnevnte rundt samme tid som Føkkefjord begynte å ta form.

Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I såfall hvilken og hvorfor?

– Liker Tangenten-gitaren. Har også en annen fra Fretex som er ganske grei. Ellers nei.

Hvor viktig er det med det tekniske utstyret for at dere skal føle dere henholdsvis trygge og komfortable og for at det skal låte som Føkkefjord?

– Veldig lite viktig. Vi er bare en gitar og en vokal. Fint hvis det er en forsterker og ikke DI-boks live, så vi får litt mer skitten lyd, men det høres nok ut som oss uten også. 

Hvorfor visesang og progg?

M: – Jeg skjønner egentlig ikke hva prog er jeg. Trodde det var en sjanger jeg hata, med 11 minutter lange sanger med lange toner og folk som aldri kommer til poenget. Viser ble det fordi vi synes vi laga tekster som fortjente å ikke drukne i lyden av instrumentene. Vi skjønte fort da vi laga tekster at vi måtte ta meg bort fra trommesettet. Det ble tekstbasert musikk, og da er det viser som gjelder. Vi kaller oss jo egentlig visepunk, fordi vi synes vi er ganske punk.

Staten och Kapitalet – Blå tåget

E: – Progg har ikke vært så viktig for oss, egentlig. Skjønner hvorfor man drar den parallellen, men jeg synes vi hører mer ut som Ebba Grön enn Blå Tåget, for å si det på den måten. Men det er kanskje bare meg.

Staten och Kapitalet – Ebba Grön

Hvordan skiller Føkkefjord seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming fra andre band og prosjekter dere er med i, som Sliteneliten.

M: – Når det gjelder bandkjemi så er det jo bare oss to, og vi har kjent hverandre så lenge nå at vi er litt som et gammelt ektepar. Så vi kan være litt hakkete og gretne, men mest bare veldig synkroniserte og veldig enige om for eksempel tekst og hva Føkkefjord skal være og høres ut som. Musikalsk er det jo veldig annerledes fra Sliteneliten, først og fremst fordi vi er seks stykker i Sliteneliten som spiller omtrent hele tiden og har pålegg og korarrangementer og alt mulig, det er musikalsk maksimalisme. Føkkefjord er jo veldig minimalistisk og enkelt. Kun vokal og gitar. Færre store refrenger og ikke klassisk oppbygning av låter. Men begge deler er jo ganske rufsete og punkete for å nevne en likhet. 

E: – Lager låter og riff på omtrent samme måte som i mitt forrige band. Det er bare innpakningen som er litt annerledes.

Hva er henholdsvis D.I.Y og indie for dere og hvor mye føler dere at disse begrepene kan fortelle noe om hvem og hva dere driver med?

– Vi er begge indoktrinert i at det er best å gjøre ting selv gjennom Fjellparkfestivalen, med både uavhengighet, eierskap og idealisme som gevinst. Vi er begge også fan av punk og dens historie, ånd og idealer, så det passer oss godt. Indie, vel, i sin opprinnelse sikkert veldig ja takk, men slik begrepet brukes nå kan vi jo plutselig stå side om side med en sutresanger i et dårlig band fra Bergen, så da må man passe seg. 

Kan dere si noe om hverandres musikalske og tekstlige styrker og rolle og funksjon i Føkkefjord

M: – Vanskelig! Vi lager ofte tingene sammen. Jeg skriver kanskje mest og definitivt oftest og mest på impuls. Erik skriver sikkert mer gjennomtenkt og nøye. Men sammen så funker det ganske bra. Vi synes hverandre er ganske morsomme, så det er ganske enkelt å skrive tekster som gir mening for begge. Jeg er kanskje mer direkte og selvutleverende, mens Erik kan skrive mer finurlig og finne fikse referanser og lokalhistoriske detaljer. Musikalsk er det også litt av hvert. Jeg lager noen melodier, Erik lager noen, og noen ganger må vi finne ut av dem litt sammen. Grovt sett kan man kanskje si at jeg lager melodier som jeg synes fester seg på hjernen, som Mazzy Star, Tønes og Matriarkatet, mens Erik kan lage litt mer sære ting som er mer i gata til referanser som Beat Happening og Young Marble Giants. 

E: – Funker best i tospann.

Hva er den viktigste forskjellen mellom «Småbyen Lokke» og den selvtitulerte debuten fra 2018. Hvordan har duoen utviklet seg i løpet av denne tiden?

– Vi har skrevet flere låter enn sist. Den nye plata er over dobbelt så lang.

Fortell litt om valget av albumtittel med «Småbyen Lokke» og hva dere ønsket å formidle med den

– Platetittelen er både et nikk og et svar til låta “Storbyen lokka” av Tønes, en musiker fra nabobygda som vi ser opp til. I Tønes’ låt skuler hovedpersonen fra landsbygda mistenksomt inn på byen, mens Småbyen lokke ser tilbake på utkantene fra et byperspektiv. For oss var det riktig tittel, den gjenspeiler følelsene som er i sving på låtene på plata, samtidig som den hyller Tønes. Full pott.

Dere har valgt å covre New York Dolls «Personality Crisis». Fortell litt om forholdet til det bandet og den låten og forskjellen mellom deres versjon og originalen.

– Vi er glade i å ha faste estetiske rammer i Føkkefjord, og siden vi hadde med to oversatte (og herpa) coverlåter på debuten, føltes det riktig å ha med ei coverlåt denne gangen også. Vi har altså omtolket “Personality Crisis” til norsk, men det er en ganske fri tolkning som følger sitt eget spor. Føkkefjords versjon handler om en person som flytter ut av småbyen for så å bli høy på seg selv, og er fortalt fra perspektivet til den skuffa vennegjengen. Versjonen på plata er første tagning, og ble faktisk tatt opp i desember 2019, i motsetning til resten av plata som ble spilt inn i april 2020. Kan nevnes at vi har tjuvlånt litt av stilen til Sonic Youths stort sett akustiske cover av “Personality Crisis”. Den er ganske røff og henslengt, litt som Føkkefjord.

Martine Rødland Egeland har tatt bilde, Snorre Log Skage har laget illustrasjonene og Ingrid Kallevik har stått for lay out. Fortell litt om disse og albumomslaget.

–  Vi er som nevnt glade i faste rammer, og liker at vårt uttrykk er i trygge hender. Martine Rødland Egeland tok fotoet som ble coveret på førsteplata, Snorre tegna logoen og t-skjortemotivet i forbindelse med førsteplata, mens Ingrid gjorde layouten på førsteplata. Alt ble akkurat som det skulle den gangen, så det var naturlig å gjøre det slik med Småbyen lokke også. De skjønner hvor vi vil.

Ragnhild Bruseth har produsert, mikset og mastret. Fortell om det valget, hvordan hun er som produsent og hva hun har bragt til plata.

– Ja, dette var nytt! Første plata var det Anders Krokedal fra Urbanoia og Rødt Kort som ordna i Sandnes. Vi var veldig fornøyde med det, men denne gangen lagde vi plata i Oslo. Vi har kjent Ragnhild en stund gjennom hennes band Intetskjønn, og er veldig fan av hennes prosjekter, smak og stil. I tillegg var det litt viktig for oss denne gangen å gå for en dame, fordi det er så sjukt få plater med kvinnelig produsenter og teknikere. Ragnhild spiller omtrent alle instrumenter, det gir henne mye innsikt og kunnskap som er nyttig for oss. Hun er veldig åpen for idéer og å prøve ut nye ting, så vi eksperimenterte en del med hvordan vi skulle mikke opp gitarlyden, noe vi ble særdeles fornøyde med. Hun hjalp også til med litt klapp. Det viktigste er at hun er veldig rolig og grei å ha med å gjøre, og skjønner hvor vi vil med vår musikk. Big Dipper skrøt av veldig god lyd, så takk til Ragnhild for det!

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Føkkefjord og «Småbyen Lokke»

visesang

– Tåler å si vi synger viser hvis vi får sette punk-foran. Tønes sine viser har vært viktige for oss, som albumtittelen viser til. 

svensk progg

– Ikke egentlig noe særlig forhold til det, jfr. tidligere svar.

plateselskapet MAI

– Herlige greier, men man kan jo merke seg at vi er på Rural Rebel Rock og ikke Plateselskapet No. 13! Men igjen, Kjøtt var jo på MAI. 

Tønes

– Hauas store sønn, og geniet bak “Storbyen lokka”. 

Billy Bragg

– De første par platene har vært en ledestjerne for hvordan særlig gitaren skal låte i Føkkefjord. Liker også å tro at vi deler litt av attituden hans, og igjen: vi er glade i en viss uniformitet i det visuelle, noe Billy også hadde på de første platecoverne.

Young Marble Giants

– Sjekk ut “Gruppeatferd hos ku” opp mot “Credit in the Straight World”. 

Bäddat för Trubbel

– Alt man trenger! Oslo Ess uten helikopter.

Beat Happening/Dub Narcotic Sound System/Calvin Johnson

– Hørt mye på Beat Happening, og særlig i samband med Føkkefjord-låtskriving og estetisk veiledning. Intervjuet Calvin en gang da han spilte et solosett i Oslo, og da var han en grei kar, i alle fall. Fin konsert.

lofi

– Må jo prøve å holde det litt rufsete og rustent, så det ikke blir helt Ed Sheeran her.

enkelhet

– Mye vanskelige gitarsoloer i Føkkefjord! Hadde nok vært mye enklere å gjemme seg bak en million pedaler, men akk.

Upretensiøs

– Viktig å ikke tro man er noe (mer enn andre).

direkte tekster

– Hvorfor ta omveien?

lun humor

– Beste er å ligge i ly for livet, som Erlend Ropstad sier. Kald, rivende vind er ikke noe godt. 

Jantelov

– Viktig å ikke tro man er noe (mer enn andre).

kontaktannonser med krav

– Man må vite hva man vil her i verden. Og på akkurat dette området tro man er noe.

bygdementalitet

– Noe slitsomt, veldig mye bra! Nabolag, tid, stille opp, tilknytning og historie. 

distriktskonservatisme

– Her kan man jo høre på “Lyngdal” fra plata. Er stor diskusjon nå på om man skal bygge kristen privatskole i Flekkefjord. 

lokalpatriotisme

– Flott. Man er heldig når man kan være glad i stedet man kommer fra. Det er noe med det.

outsider

– Av og til, kanskje.

å være «skeiv» i distrikts-Norge

– Jau, da må man ut på konejakt i storbyen! Det kan være en pine det.

fri

– Rimer på anarki.

anarki

– Rimer på FRI. 

Kan dere si litt om plateselskapet deres Rural Rebel Rock?

– Rural Rebel Rock er det andre plateselskapet som er tilknytta Tiger. Vi hadde sendt noen demoer til Kristian, og han var gira på å gi det ut, men som sikkert alle forstår passet det ikke på Fysisk Format. Erik hadde kommet opp med navnet Rural Rebel Rock og lufta idéen om å lage et plateselskap med mer bygdeprofil hvor vi kunne gi ut Føkkefjord. Kristian slukte agnet og her er vi! I dag er det flere band vi føler stort slektskap med på selskapet, General Forsamling og Happy Dagger spesielt. Levende bygder trenger levende musikk og musikk som kan fortelle historiene om menneskene som bor der, derfor har vi Rural Rebel Rock. 

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

– Tja, sikkert litt som alle andre. Vi pleier å spille mye konserter, og det ble det jo stopp på. Det er også der vi selger flest plater, så salget har sikkert vært litt dårligere nå enn sist. Men vi satser på det straks tar seg opp igjen, og vi kan jo om vi legger godviljen til takke pandemien for at vi fikk mye tid til å lage og spille inn denne andreplata. Spiller forhåpentligvis på Kvarteret i Bergen 14. mai! 

Kan dere til slutt velge henholdsvis fem låter hver som har påvirket dere som musikere/sangere og fem låter som har påvirket dere som låtskriver/komponist/tekstforfatter og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene  

– Det henger jo veldig sammen. Vi er nok opptatt av pakken, så vi slår dem sammen. 

Maria:
Nirvana – Lithium

 

– Veldig rar miks av sårbarhet, råskap og bare en litt merkelig kombo av en sang. Fengende, men sært, og veldig nedpå. Men litt skummelt og utenfor. Perfekt!

Matriarkatet – Plasteliten

– Igjen ekstremt sårbart og nedpå, vakkert, vemodig og drømmende. Man lengter, man forstår ikke, og igjen står man litt utenfor og observerer den rare verdenen man er en del av. 

Happy Dagger – Min gamle kristne venn

 

– Happy Dagger kan å skrive enorme punkeviser. Jeg oppdaga dem egentlig etter at vi begynte med Føkkefjord, men de har nok inspirert mer og mer. 

Mazzy Star – Fade into you

 

– Jeg har alltid tenkt at dette er en vakker skildring av en lesbisk relasjon. Denne er en sånn som tok meg fra første lytting. Det er jo det man må gå for. Nedpå, følsom, vakker og svevende. 

3 Busserulls – Flikk-flakk i Flekkefjord

– Her lærer man seg musikalsk humorkunst og allsangrefrengenes hemmelighet. I tillegg er de flinke å nevne lokale steder og vaner. Kjekt å forstå at man skrive om øl og akrobatiske sprell. 

Erik:

The Men – “Going Down” (Tomorrow’s Hits, 2014)

 

– Hadde ikke noe særlig til overs for denne plata da den kom, for å si det mildt. Den bød på et radikalt stilskifte fra forgjengeren Open Your Heart, som virkelig hadde åpnet (hjerte)dører for smaken min. Følte plata var sidrumpa og næringsfattig sammenlignet med framfus-rocken som The Men hadde drevet med tidligere. Men med årene har Tomorrow’s Hits, blitt favoritten min av dem. Må takke en av Norges virkelige outsider-musikere, Erik Lindo, for at jeg gav den en ny sjanse. “Going Down” er avslutteren på plata, og jeg liker hvordan det samme riffet bare går og går, det er et sånt riff som kunne gått i evig bane og fortsatt holdt koken. Den virkningen var noe jeg prøvde å oppnå med “Kåna”-riffet på den nye plata vår, og inspirasjonen kom herfra. Liker også følelsesspekteret her. Samtidig som det er noe uptempo og dollarglis ved drivet, henger det også et slags lumsk vemod over hele “Going Down”.

Mikal Cronin – “Is It Alright?” (Mikal Cronin, 2011)

 

– I likhet med The Men, oppdaget jeg Mikal Cronin på den tiden jeg for alvor begynte å spille i band og lage låter. Sammen med Dirty Beaches-skiva Badlands, også fra 2011, syntes jeg disse tre artistene på hver sin kant representerte noe friskt innen undergrunnsrock. Alle var referansetunge, men hadde samtidig en umiskjennelig egen vri på sound og stemning. “Is It Alright?” er åpningslåta fra debutalbumet til Mikal Cronin, dessverre hans eneste virkelig gode plate, men til gjengjeld er den moderne klassiker i min bok. Liker hvordan låta endrer kurs fullstendig og bryter alle forventninger, samtidig som den er en knallsterk åpningslåt. Vi prøver å lage låter med et litt annet mønster enn det mest opplagte, som i “Gjemlestad” på førsteplata, eller “Einveisvenn” på den nye, og inspirasjonen til å gjøre det kan nok spores tilbake blant annet til denne. 

Television Personalities – “Part Time Punks” (singel, 1980)

– Varm, øm, fin – men samtidig er teksten så direkte som man får det, med skamløs dialektbruk. Med andre ord ganske musikalsk beslektet med det vi prøver på. Ericka Ellectrick viste meg Television Personalities, og booket for øvrig også Føkkefjords første konsert, så takk for det.

Burning Sensation – “I Wonder” (Burning Sensation, 2010)

– En fantastisk hardcoreplate fra Australia. Forvrengt, desperat øspøs gjennom 12 låter – nesten. Midt oppi kaoset er hitten “I Wonder”, en allsangvennlig, håpefull, skitten rockelåt i stilen til Stiff Little Fingers og Hüsker Dü. En låtskrivermessig inspirasjon om å holde det punk, men kanskje dra en overraskelse av og til likevel.

Gravmaskin – “Roadkill or Carpet” (Vol. 1, 2014)

 

– Har ikke ordforrådet til å beskrive hvor mye jeg elsker denne plata, bandets eneste. Har bare alt. Det låter fritt og strengt på samme tid – tier-melodier rundt hver sving, men Gravmaskin får det fortsatt til å låte løssluppent og improvisert. Masse små finurlige vrier og vendinger, men likevel med en klar flyt, en retning. Musikalsk et godt stykke unna Føkkefjord, men låtskrivermessig viktig fordi det er en evig påminner om at det går utmerket an å ha glimt i øyet uten at man må spare på kruttet av den grunn.

– Det var fem låter, men føkk, her er en joker-låt på tampen:

Indre Krig – “Fucked Up” (3 Track Demo, 2021)

 

– Har ikke rukket å inspirere noen Føkkefjord-låter ennå, da den kom ut for under en uke siden, men denne trespors-rakkeren har jeg rukket å snurre et par dusin ganger allerede. En splitter ny, skikkelig bra hardcore-demo fra et helt ferskt band med base i Boston, Oslo OG København, utgitt midt i pandemien, fortjener all oppmerksomheten den kan få.

– Ellers kan man alltids følge med på musikk vi liker gjennom spillelista vår på Spotify.