Gripende Tame Impala

Krasslig arenalyd til tross, Tame Impala fanget disharmonis anmelder i sitt omskiftelige musikalske drømmeunivers i Unity Arena mandag 27.april. Enten det er elementer av balearisk pop, filter house, hip hop, yacht rock, litt tyngre rock eller soul som dras inn i psykedelia-en deres så lar vi oss fascinere og dra med inn i reisen til slacker Kevin Parker og hans fem andre musikere på keyboard, gitar, bass og trommer, der et dynamisk lasershow er en viktig del av showet.

«Apocalypse Dream» fra 2012s Lonerism» er først ut:

«This could be the day that we push through
It could be the day that all our dreams come true
For me and you», lokker de forførende ekspansivt med episk tyngde. Først langt ute i låten kommer gitarene inn.

Det settes en panoramisk mørk stemning, eksistensiell men også magisk på sitt vis. Det er ulike former for psykedelisk pop som står på menyen til bandet med opprinnelse i Perth i Australia.
Lyd og lys frembringer magiske drømmelandskap for sansene våre, visjonært og samtidig naturlig uanstrengt på et vis, en ensom hjerne på vandring.

Påkostet og imponerende lasershow

Det er et både påkostet og imponerende lasershow som fanger øynene våre. Den dynamiske lysriggen sørger for variasjon og spenn i farger og lysfigurer. Tilskuerne bidrar også aktivt med å lyse, morse og blinke mobiler i takt og å veive med armer. Mens hovedpersonen beveger seg noe hvileløst rundt, forholder de andre fem bandmedlemmene seg stort sett rolig konsentrert over instrumentene sine på den overraskende lille runde scenen.

Kevin Parker utstråler en bedagelig, avslappet selvsikkerhet og er et kjærkomment gjensyn for herværende anmelder når han nå spiller sin største egne konsert noensinne med 26 000 mennesker i salen. Den i utgangspunktet relativt lille sirkulære scenen fungerer overraskende greit og vesentlig bedre enn hva den gjorde under oppvarmerne RIP Magic tidligere på kvelden sammen med de to ikke altfor voksne storskjermer.

Hans medsammensvorne Dominic Simper på gitar og synther, Jay Watson på synth, backup vokal og gitar, Cam Avery på bass, backing vokal og synth, James Ireland på gitar og synth og Julien Barbagallo på trommer og backing vokal er mer anonyme figutrer i bakgrunnen, ofte stilt med ryggen mot publikum.

Fra tamme og anonyme til catchy innertiere

Konsentrasjonen og innlevelsen til de tilstedeværende publikummerne varierer. «Loser» og «Elephant» når godt ut til publikum som her og der reiser seg fra plassene sine, svaier og synger av full hals, slik de også samles i små klynger nede på gulvet. Da er det medrivende og smittende, ellers er ikke synergien alltid helt der. Tame Impala kan tidvis oppleves litt tamme eller anonyme, ihvertfall føles det som de ikke nødvendigvis alltid er mestere på alt de beveger seg innenfor. Det er etterhvert litt for slettstrøkent, men så treffer de blink med catchy innertiere. Totalt som helhet fungerer det også for tilstedeværende anmelder innvendinger til tross.

«Feeles Like We Are Going Backwards» er pur allsang og lutter glede hvor vi snur oss. Iblant står 40-åringen å bare dirigerer publikums allsang, den gjaller fritt veggimellom. «Dracula» er også populær både blant unge tiktok-ere og gamlis-hipsterne som har fulgt bandet siden tidlig 2010-tall med eller uten hjelp fra Blackpink’s Jennie, her uten men på salgslistene om dagen med.

Toalettbesøk, stuelamper og tomme dansegulv

Midtveis i konserten forlater frontfiguren hovedscenen mens vi kan følge ham via storskjermene slentrende på vandring gjennom gangene backstage, inn på toalettet hvor han pisser for åpent håndholdt kamera, riktignok bakfra. Et morsomt og humoristisk avbrekk som virker mer spontant enn hva det nok er. Etterpå vasker han hendene og gir seg ut på mer vandring ut i korridorene igjen, før han tar veien til et lite podium i midten, der han er omgitt av fire lysende stuelamper og et slags mini-studio, kjører i gang dansemusikk ved å skru på pedaler og starte trommeloops og legger seg på rygg på et gulvteppe syngende. De andre musikerne har nå forlatt hovedscenen en stakket stund.

Kanskje var ikke alle enhetene perfekte, men som totalitet strålte de og hadde stor emosjonell effekt. Tekno- og dansenumrene er litt energiløse og splittende fordi de ikke besitter nok nerve eller energi til virkelig å rive i gang dansegulvet.  De er like splittende som meningene om bandets nyeste plate Deadbeat. «Ethereal Connection» og «Not My World» blir noe enstonige i lengden. Mens enkelte danser ekstatisk, er det også mange som benytter sjansen til å stikke i baren eller på dass mens sesjonen pågår – og de kommer ikke tilbake før vi igjen er over i mer rocka psykedelia.

Stemningen er nesten religiøs

«Let it Happen» slipper så løs et dryss av konfetti og samler musikerne på scenen i front samtidig som publikum finner tilbake plassene sine. Kommunikasjonen og samhandlingen mellom artist og publikum er igjen slik den skal være. Stemningen er nesten religiøs der folk holder rundt hverandre, veiver og synger med av full hals.

«New Person, Same Old Mistakes», om å ta seg selv i å gjenta samme destruktive kjærlighets-mønstre, for så igjen og igjen forsøke å overbevise seg om at man er en ny og bedre person, sørger for en fin avslutning av hovedsettet. Slik protagonisten ikke klarer å stoppe seg selv fra å gjøre de samme feilene, kan vi ikke stoppe oss selv fra å digge.

De kommer tilbake med «My Old Ways» før atmosfæren kulminerer med «The Less I Know The Better». Avsluttende «End Of Summer» opplever vi som en fin avslutning, men deler av publikum er da allerede i ferd med å bevege seg ut dørene for å forsøke å komme om bord på shuttlebussene inn til Oslo sentrum. Enkelte kommenterer at de burde spilt en av de største slagerne aller sist.

Fornøyde beveger vi oss mot en sakte tur med shuttlebuss mot sentrum. Sidemannen kommenterer imponert at Tame Impala er et generasjonsoverskridende talent og blant sin generasjons aller fremste musikere.

Når vi attpåtil fikk et imponerende lasershow som frembragte assosiasjoner til såvel rave som Tangerine Dream og en dose humor underveis er det vanskelig å klage.

Alle foto: Luis Benitez Ruiz.