Intervju: Vi har tatt en prat med Aggie Frost

Foto: Per Arne Larsen
Aggie Peterson brukte tidligere artistnavnet Frost og ga under det navnet ut fire engelskspråklige album i elektronika- og synthpop-landskapet. Hun slo gjennom med en coverversjon av The Rah Band-låten «Clouds Across the Moon» i 1998. Låten skulle sette tonen for den videre karrieren hennes. Frost var aktiv i tidsspennet 1998 til 2012, men etter det har det vært stille på albumfronten fra Tromsø-jenta.

Nå gjør hun comeback som Aggie Frost med solo-prosjektet og konseptet rundt det kommende albumet Perlemor. Et prosjekt som så langt har innbefattet to singelslipp (tidligere omtalt her i disharmoni), egen nettside, perlevenn-konseptet (digital kontakt mellom artisten og publikum) og til og med et eget perlemorsmykke.

Nå gjør Aggie Frost comeback med solo-prosjektet og konseptet rundt det kommende albumet Perlemor.

Aggie er tobarnsmor, bor i Tromsø og er gift med elektronika-artisten Per Martinsen. Sammen har de avsluttet en mikroturné i Lofoten og Vesterålen, hvor de spilte hver sine sett. De hadde med seg sine to barn, så familien kombinerte ferie og turné. disharmoni var så heldige å overvære konserten de spilte i Henningsvær. Under Aggie Frost-konserten framførte hun både de to singlene «Tentakler» og «Tidløs» samt flere uutgitte låter. I tillegg spilte hun og sang en fin coverversjon av «Jag ger dig min morgon» og selvsagt «Clouds Across the Moon».  Etter konserten fikk vi en hyggelig prat med Aggie.

Hvorfor turné akkurat i Lofoten og Vesterålen?

– Det var planlagt at vi skulle gjøre noen spillejobber og festivaler, men så ble jo det meste avlyst pga. koronaen. Jeg alltid drømt om å kjøpe et lite PA-anlegg som er ganske enkelt å montere og ta med seg. Når dét var på plass tenkte vi at «vi hiver utstyret inn i bilen og satser på å gjøre popup-konserter». Vi søkte og fikk korona-midler fra Norsk kulturråd og heiv oss rundt og ordna konsert-avtaler i løpet av kort tid.

Er det riktig å kalle det en familiebedrift?

– Det kan du godt si. Vi spiller ikke sammen nå pga. ungene, men Per kjører modulær-settet sitt som består av mange små moduler og nøye gjennomtenkt utstyr komprimert sammen til en koffert, og jeg spiller på mitt elektronika/vokal-oppsett. Vi har hver vår rigg og spiller hver vår del. Mikrokonsertopplegget er veldig fint, fordi du kommer nært på publikum og kan ha en dialog med dem. Vi har spilt på skikkelig små lokaler og holder det intimt og low-key. Litt av poenget er også å få testet ut låtene på publikum.

Jeg har tenkt på konseptet og prosjektet veldig lenge, og målet var at det skulle være på norsk, at det skulle være nært og at jeg skulle ha dialog med folk.

Hvor lenge har du drevet med/planlagt Perlemor og alt rundt Perlemor-konseptet?

– For fem år siden tok jeg meg fast jobb, musikklivet er ikke så lett å leve stabilt av. Jeg klarer likevel ikke å slutte å lage låter. Jeg har drevet med låtskriver-camper, men kom til et punkt hvor jeg hadde en del låter og ville ha et eget prosjekt. Jeg har tenkt på konseptet og prosjektet veldig lenge, og målet var at det skulle være på norsk, at det skulle være nært og at jeg skulle ha dialog med folk.

Aggie Frost. Foto: Per Arne Larsen
Foto: Per Arne Larsen
Føler du at den dialogen er lettere på norsk enn på engelsk?

– Ja, men man må være forsiktig så det ikke blir for banalt. Man må være mer snedig i ordvalget. Nå er det også ganske lenge siden jeg oppholdt meg en del i England og sang på engelsk som en naturlig følge av det. Ettersom jeg har blitt eldre og jeg er i en annen livssituasjon, syns jeg det blir mer ærlig og direkte når jeg skriver på norsk.

Ettersom jeg har blitt eldre og jeg er i en annen livssituasjon, syns det blir mer ærlig og direkte når jeg skriver på norsk.

Hva er forskjellen mellom Aggie nå og for ca. 20 år siden?

– Det er mange ting. For 20 år siden hadde jeg ingen erfaring som artist og hadde ikke spilt i band engang. Jeg ble kasta ut i det, og spilte bl.a. på Roskilde. Jeg var ikke gjennomlært i musikk, men hadde drevet mye med stunting og derfor var jeg mye nervøs fordi jeg ikke følte at jeg kunne alt jeg skulle. Når man var ung kastet man seg likevel bare ut i det. Det var en fantastisk tid!

Nå er jeg mor til to barn, og en del av låtene handler bl.a. om at man kan lengte tilbake til da man var yngre og mer fri. Det å ha familie er selvfølgelig fint, men man kan likevel føle på en ensomhet. Man er på en måte fanga i en konstellasjon, selv om man er takknemlig for at man har en fin familie. En annen forskjell er at jeg ikke turte å produsere musikken sjøl da. Det gjør jeg nå.


Hva slags musikk blir du inspirert av?

– Når jeg spiller piano eller keyboard spiller jeg alt fra Bangles via salmer, svenske viser og Depeche Mode. Jeg er også veldig glad i danske Agnes Obel. Jeg hører en del på orkestermusikk i forbindelse med jobben, og der syns jeg Obel er flink til å finne interessante måter å integrere strykeinstrumenter med fin alternativ-pop. Av norsk musikk liker jeg elektroniske artister som går sine egne veier, sånn som f.eks. Sandra Kolstad. Nå syns jeg det kommer ut masse bra norsk musikk. Alt fra rap til pop. Rap og pop har blitt mye mer følsom med artister som for eksempel Cezinando og Unge Ferrari. De lager fet musikk, samtidig som det er rørende at de er så følsomme og ikke bryr seg om å la seg begrense av trange sjangerdefinisjoner.

Av norsk musikk liker jeg elektroniske artister som går sine egne veier, sånn som f.eks. Sandra Kolstad.

Er den filmatiske siden ved musikken din viktig for deg?

– Jeg har alltid vært en drømmer som liker å flykte inn i andre univers som film, musikk og kunst. Det er vel noe de fleste har behov for. Jeg syns det er krevende når livet blir veldig realistisk, selv om jeg er fullt klar over at det er sånn livet er.

Hadde du et sterkt ønske om å bli så populær og stor som mulig da du var 22-23 år?

– Nei, jeg hadde nok ikke den driven. Jeg kunne sikkert gjort mer for å holde meg populær, men jeg ville ikke gi slipp på kontrollen, for det er ingen god følelse. Nå er jeg bare meg sjøl og har full kontroll. Jeg må ikke på død og liv slå gjennom stort, jeg vil lage et fint konsept og ha kontakt med folk. Det er en viss ambivalens i det, for jeg liker jo at ting går bra, men samtidig var det mange settinger og situasjoner jeg ikke var komfortabel med før. Det var en veldig mannlig styrt bransje da, men det har heldigvis skjedd mye på den fronten de siste årene.

Jeg må ikke på død og liv slå gjennom stort, jeg vil lage et fint konsept og ha kontakt med folk.

Hva er planene videre framover?

– Jeg vil først jobbe litt mer med å få «Tidløs» ut til folk og håper at låten kan komme på rotasjon på radiokanalene. Albumet blir gitt ut på egen label mot slutten av året, men jeg er usikker på om det kommer noe i fysisk format. Jeg føler at man må slippe ting i små drypp for å holde det varmt. Å slippe låter hver måned fant jeg ut ble for kort tid mellom slippene, så den neste singelen kommer antagelig tidlig i høst. Det hadde også vært utrolig deilig å ha noen å samarbeide med, men pga. koronaen er det foreløpig lagt på is. Én ting er i alle fall sikkert: Jeg MÅ lage musikk, enten den gis ut eller ikke.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*