MoE – The Crone

MoEs første album på Vinter Records er en storslått og unik plate. The Crone ble gitt ut 11. mars.

Vurdering

MoE – The Crone: 5/6

Duoen MoE har hatt det innholdsrikt den siste tiden. Gjennom pandemien har de vært i Europa som backing-band for teaterstykket MOBY DICK, de har turnert landet rundt og spilt konserter fra bilen, de har fått en egen Rockheim-utstilling, og, ikke minst, de har gitt ut en ny fullengder.

The Crone har blitt omtalt av bandet som deres mest ambisiøse album så langt i deres karriere. Det er bare å slå fast først som sist: kvaliteten matcher ambisjonsnivået.

Narrativ og drama

Siden albumets annonsering har 4 av låtene blitt gitt ut som singler. The Crone oppleves å være (kløktig) konstruert rundt disse og deres distinkte personligheter. Spor som «My Cold War» og «When The Levee Breaks» oppleves å ha en intermezzo-funksjon, som suggerende ledd i et større helhet.

Først ut av overnevnte singler var «The Crone». Tittelsporet fungerer også som åpningsspor, og bærer de prestisjefylte vervene med glans. Jeg kunne brukt resten av saken på å greie ut om dens utallige kvaliteter, som inkluderer interessante rytmemønstre, en eterisk atmosfære, og ikke minst Guro Moes sterke vokalprestasjoner.

Vokalarbeidet og tekstleveransen er gjennomgående (meget) positive aspekter med plata. Tekstene er poetiske, og danner sterke visuelle bilder. I kombinasjon med Moes særegne og ukonvensjonelle sangteknikk bidrar dette til at The Crone får en distinkt følelse av narrativ og drama.

Effekter og instrumentering

Opplevelsen av en narrativ dimensjon forsterkes også av et annet fascinerende aspekt med plata, nemlig den stemningsskapende bruken av effekter og instrumentering. «Beautiful Stranger» gjestes tett og ofte av strengearrangementer som veksler mellom trippy atonalitet og trygg melankoli. Man danner seg bilder av en hulkende, småfull fiolinist i mellomkrigstiden som lamenterer de falne i Verdun.

«Silver Lining» og «The Obscure» er begge prima eksempler på hvordan effektbruken og vokalleveransene synergerer. Førstnevnte har et herlig – og litt Godflesh-aktig – grunnriff, som suppleres med astrale orgelklanger, et eksponentielt voksende og stadig mer autoritært perkussivt mønster, og en vokalleveranse som sender tankene i retning beat-poesi. Den smådoomy «The Obscure» har mange av de samme kvalitetene, og her blir det en ordentlig uggen stemning når crescendoene melder sin ankomst. Det er kanskje en noe søkt referanse, men jeg jeg ender ofte opp med å tenke på Deftones-låta «When Girls Telephone Boys» her – det oppleves å være litt av den samme urovekkende energien.

The Crone er et unikt album med en helt særegen atmosfære. Adjektiver som eterisk, ambivalent, teatralsk, og visuelt er blant de utallige merkelappene en kunne anvendt for å oppsummere det hele. Det suggerende grunnfjellet med riff og rytmer tilrettelegger for avantgardistiske utskeielser som både fenger og fascinerer. Obligatorisk lytning!

(Les for øvrig vårt intervju med Guro Moe sist måned)