Sittende dansefest med Pet Shop Boys

Det er ikke hver kveld man kan være med på noe så paradoksalt som en sittende dansefest i Bærum med ungdommens lydspor som bakteppe. Med Dreamworld, The Greatest Hits Live var det nettopp et slikt underlig påfunn London-duoen Pet Shop Boys hadde i sinn i Unity Arena. Festlig stemning og mye allsang og dans- på gulv og stol- ble det også, med deres kombinasjon av pre recordede innspillinger og live. Like fullt en noe blandet opplevelse da duoens musikalske konsistens til tross ikke har tredve låter som som kan løfte stemningen i lokalet fullt og helt eller virkelig gripe anmelder.

Sigrid Hvidstens Øyafestival-kommentar Nei til nostalgi er vel i grunnen ennå mer passende nettopp i denne konteksten, selv om også Neil Tennant og Chris Lowe i likhet med Nick Cave og The Cure fremdeles er en trofast leverandør av ny musikk som når ut til de store massene, og ikke minst en viktig samfunnsdebattant. Pet Shop Boys har på intelligent vis kombinert vittige og treffende kulturelle kommentarer med frodige, flytende popmelodier. De har stort sett holdt seg mer enn greit tross at det er lenge siden jeg har kjent meg beveget eller spent på en ny utgivelse fra duoen.

I kveld er det også mange ting å tenke igjennom og ta inn over seg. Backdropen som møter oss er det ukrainske flagget – en påminnelse om å ikke glemme trusselen fra våre nærmeste naboer i Palestina-engasjement. Hvorfor de ikke inkluderer palestinerne på et annet tidspunkt kan man kanskje undre seg over?

Men er det bare godt å møte sitt 15-årige jeg igjen? Akkurat det har jeg vel strengt tatt ikke så store problemer med. Det som er verre er kanskje å treffe jevnaldrende som tilsynelatende ikke har utviklet musikksmaken siden den gangen, samtidig som de har latt kropp forfalle og klesstil stagnere. Anmelder fikk nemlig i enda større grad en guffen følelse av tapt ungdom og lengsel etter det som en gang var i den massive konsertarenaen. Og den glatte discoen og det tidvis noe cheesy lydbildet kan også gi gjenklang av slitsomme julebord eller gjenforeningsfester.

Variasjon i tempo og lydbilder

For all del, her er mer ungdommelige og freshe publikummere også, og noen av de middelaldrende er i god vigør og form også. Lykkes man å se forbi dette og et noe hermetisk lydbilde, særlig innledningsvis, var det imidlertid bare å rive seg løs og kose seg med eller uten høy promille.

«Suburbia» er først i en nærmest endeløs rekke av slagere der den mest hengivne fansen sågar kunne savne enkelt låter hvor «Flamboyant» var den mest hyppig nevnte av de utelatte sporene fra de 28 vi fikk høre. Låten er hentet fra debutalbumet Please som kom i 1986 og stjal inspirasjon fra bassen til Madonnas «Into The Groove.» Teksten er urovekkende og full av ulmende sinne der den setter ord på kjedsomheten i forstedene som også lå bak opptøyer og vold. Dette står i skarp kontrast til det lyse og dansbare lydbildet med synth hook.

Neste låt «Can You Forgive Her?» fra 1993s Very hvor det lyriske jeg ydmykes og beskyldes for fremdeles å være kjær i en barndomsvenninne av sin kjæreste som heller vil finne seg en ordentlig mann. Samtidig er her antydninger om både seksual angst og potensielt skjult homoseksualitet og et syn på dans som umandig. Også her motsetningsforhold mellom tekst og den muntre melodien. En låt som likevel ikke treffer meg like godt.

«Opportunities (Lets Make Lots Of Money)» er mer av en favoritt med den satiriske latterliggjøringen av materialismen.

Sånn vil det fortsette litt blandet utover kvelden. Noen låter beveger seg nærmere ens personlige preferanser. Andre kjeder meg litt. Det er variasjoner i tempo og lydbilder, men Tennants vokal blir også noe monoton i lengden tross at den har holdt seg godt.

Duket for fest

Med tidenes mest suksessfulle britiske duo og en av de mestselgende gruppene i det hele tatt var det naturligvis duket for fest, og fest ble det også. Vi kunne hyppig se tilårskomne menn og damer danse seg lykkelig til bar eller toalett. Likevel må det poengteres og sies at sammenlignet med en del av det ypperste vi fikk være med om å oppleve i Tøyenparken sist uke bleknet dette showet likevel i all sin storslagenhet.

Aller mest beveget ble jeg faktisk av å høre Soft Cells «Bedsitter» over PA-anlegget i forkant etter å ha blitt forgiftet med både Bon Jovi og Kings of Leon på gyselig volum av pizzasjappa utenfor i forkant. Sammen med Kraftwerk hvis «The Model» vi også kunne høre straks vi entret Unity Arena dannet disse britiske synth-poperne det musikalske grunnlaget for Pet Shop Boys tilføyd litt New York Disco som Patrick Cowley og Bobby O (duoen gjorde også innspillinger sammen med ham i 1984).

Neil Tennant i forgrunnen

Neil Tennant er mest i forgrunnen, kollega Chris Lowe er mer tilbaketrukket bak sine synther og maskiner. De er ikke lenger unge de heller. Sånt kan jo iblant utfordre stemmene. I Tennants tilfelle fungerer det mer enn greit, kanskje fordi han i grunnen snakkesynger mer enn han flekser stemmen sin. Ordene og rytmen får bære låtene. Tre musikere hjelper dem med å virkeliggjøre det musikalske.

Politi og sikkerhetsvakter har tidvis et svare strev med å holde folk sittende eller dansende på plassene sine. Mange vil bevege seg og dessuten posisjonere nærmere scenen. Dette er jo moro og musikk de har vært vant med å danse til på fest gjennom flere tiår.

Et øyeblikk å merke seg er når vi får «Paninaro» – en av de første låtene hvor Chris Lowe hadde hovedvokal. Hyllesten til de italienske subkulturelle ungdommene med forkjærlighet for new romantics (Duran Duran, Japan etc) og designerklær gav litt variasjon og hadde et annet driv over seg. Musikalsk også med henvisning til italo-discoen og Baltimoras «Tarzan Boy» i refrenget.

Always nn My Mind

Konserten kulminerer stemningsmessig med «Always on My Mind». Da reiser så og si samtlige i lokalet seg, synger ivrig med, gjerne mens de filmer med mobilen strakt i været. Opprinnelig en ballade skrevet av Mark James, Wayne Carson og Johnny Christopher, først innspilt av Brenda Lee og først utgitt av Gwen McRae. Mest kjent er den nok likevel i Elvis sin versjon.

Clare Uchima får steppe frem i lyskasterne, synge duett med Tennant og agere Dusty Springfield på «What Have You Done To Deserve This?» og gjør en anstendig innsats uten noen gang å nærme seg den besjelede legenden Mary Isobel Catherine Bernadette O’Brie som døde i 1999.

Gutta som visstnok møttes på en HMV-platebutikk i Chelsea sin versjon av Village People-låten «Go West» er et slikt øyeblikk som løfter det hele og gjør dette til mer enn bare en relativt forglemmelig pop-aften. Da Pet Shop Boys tok låten i hende var AIDS-trusselen og de mange HIV-dødsfallene i de homoseksuelle miljøene påtagelig. Med dette i fokus endret en låt om å søke seg til San Fransisco på jakt etter frihet, håp og felleskap seg til noe mer tragisk og dobbeltsidig.

It’s a Sin

I bakgrunnen kan vi se homoparaden fra blomsterbyen i 1979 på storskjerm. Jeg kan se homofile menn klemme hverandre ekstra hardt i hendene. Det er fint selv om denne kvelden i Bærum mest føles som en aften for oss hetereoseksuelle med oppvekst på 1980-tallet, som virket å være i voldsomt flertall.

Avslutningen er det få som kan stå i mot. «Its a Sin» som avslutningsnummer før de kommer tilbake og gjør selveste gjennombruddslåten «West End Girls» – som noen av oss hørte i en annen råere versjon med Sleaford Mods bare for et par helger siden på Langs Akerselva og «Being Boring».

Det var fint, det var gøyalt, det visuelle LED-lys- og lasershowet underholdende, kostymeskiftene og omrokkeringene av scenedekorasjon og – oppsett hyppige, men anskueliggjorde nettopp Hvidstens poeng at det er ennå finere med sterke musikkopplevelser fra samtiden som f.eks. Tame Impala (og hadde svært gjerne sett The Weeknd på en norsk scene) i samme arena noen måneder tilbake, som mer gav følelsen av 2025/2026. Men alt i alt en mer enn trivelig aften på vestkanten.

 

Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen.