Tankefull, reflekterende tilbakelent bluesrock med jazzfarge av slowcore-merke stod på menyen på John Dee i Oslo fredag 21. november når kvartetten Spain hentet frem sitt 30-år gamle debutalbum The Blue Moods Of Spain fra glemselen.
Det ble et fint og hyggelig gjensyn og gjenhør – tross noe tynn vokalkraft- som også ble avsluttet med «Nobody Has To Know» fra oppfølgeren She Haunts My Dreams som ekstranummer. Sparsommelig, minimalistisk men også effektivt lindrende introspeksjon.
Melankoli, følelsesmessig uro og brusten kjærlighet er temaene sønnen til jazzlegenden Charlie Haden formidler med autensitet. De mørke aspektene av menneskets psyke. Det borres dypt og gir gjenklang hos de av oss som har opplevd vond eller vanskelig kjærlighet. Avkjølende, vakkert lindrende.
Bassgitarspillet hans er pregnant og fremhevet.
Shon Sullivan og Kenny Lyon står for gitarspillet i dagens utgave av Spain. Bak trommene finner vi den danske jazztrommisen Jakob Høyer. Han spiller mye med pauker og visp på et trommesett dekket med kjøkkenhåndklær, dempet og forsiktig.
Frodig klangmelankoli
Man kan ta og føle på den stillferdige desperasjonen og den drømmende lidenskapen bak.
Musikalsk går referansene tydeligst til The Velvet Undergrounds selvtitulerte tredje album og platene til Hugo Largo på 1980-tallet, men man hører også likhetstrekk med samtidige som Low, Bedhead, Idaho og Galaxie 500. Samtidig er det ikke tilfeldig hvordan albumomslaget nikker til 1950-tallets cool jazz. Lydbildet her gir også atmosfæren av sene netter.
Aller best er de kanskje når 57-åringen med slagen stemme ytrer «Jesus I dont want to die alone,» desperat lengtende i låten «Spiritual» som har vært covret av Johnny Cash, men også hans egen far Charlie Haden og Herbie Hancock.
Fine klangdimensjoner
Det er også veldig fint å høre «Untitled» og sjele- og selvgranskende «I lied».
En påfallende lang stemmesekvens underveis påminner oss om verdien av gitar-roadier og å reise med mer enn ett instrument. Anstrengelsene gir dog fine klangdimensjoner når Haden endelig finner den riktige tonen.
Fint var det. Så får vi se om bandet holder ord og kommer tilbake om tre år for å spille She Haunts My Dreams i samme lokale. I mellomtiden kan dere ta til dere frontfigurens oppfordring om å gå til en lokal platebutikk og anskaffe den reutgitte platen. Jeg har allerede spilt den en del i høst.
Alle foto: Ketil Martinsen
Vær den første til å kommentere