Strålende låter og glitrende produksjon: Michael Head & The Red Elastic Band – Dear Scott

Den britiske musikkavisen New Musical Express hadde for flere år siden et oppslag med bilde av Liverpool-artisten Michael Head der teksten under lød: «This man is our greatest songwriter…recognise him?». Den samme publikasjonen har også skrevet dette om ham: «A lost genius and among the most gifted British songwriters of his generation.»

Mannen har nærmest nådd legendestatus i England generelt og i Merseyside-området spesielt. Michael Head har bakgrunn fra band som The Pale Fountains, Shack og The Strand, og på det forrige albumet Adiós Señor Pussycat (2017), hadde Michael Head med seg konstellasjonen The Red Elastic Band.

Nå er han og The Red Elastic Band ute med sitt andre album, Dear Scott. Det er et album det har vært knytt store forventninger til, og som har vært bebudet en stund. Det har vært flere utsettelser, noe på grunn av lockdown, noe på grunn av personlige utfordringer med rusmisbruk. Nå er albumet endelig ute blant folk, og for de som har ventet i spenning: Michael Head og bandet hans skuffer ikke på Dear Scott.

Produsent Bill Ryder-Jones

Michael Head har fått med seg musiker og produsent Bill Ryder-Jones til å produsere albumet. Det har vært et særdeles lurt trekk. Ryder-Jones, som er atskillig yngre enn Head (de er henholdsvis 38 og 60), er stor fan av musikken til Michael Head. Mannen, med fortid fra The Coral, har lagt all sin musikalske kjærlighet og sin fintfølende produsentnese til grunn når han har produsert albumet. Med crispy gitararbeid (enten det er akustisk eller elektrisk), tøffe blåsere og velplasserte strykere har han  fått ut det beste i låtene på albumet. Det er masse luft og klarhet her, det er rett og slett strålende produsert.

Dear Scott er på mange måter et sommerlig album, med tydelige vestkyst-vibber og med solid påvirkning fra det som er Michael Head sitt favorittband, Love. Albumtittelen henspiller for øvrig på et annet stort forbilde for Head: Forfatteren F. Scott Fitzgerald.

Albumet består av tolv låter, hvorav et par tidligere utgitte singler, som «Kismet» og «Broken Beauty.» Albumet starter faktisk med de to nevnte låtene. Åpningslåten «Kismet» er et kroneksempel på hvordan jinglende gitarer høres ut på sitt beste.

Smektende og vakkert

Det fortsetter med låter som «Freedom», hvor man får høre strålende fingerplukking på akustisk gitar og velplassert koring, alt mens Michael Head synger: «Freedom is my lucky friend.»  Så har vi «American Kid» som åpner med fine blåsere og fortsetter med crisp akustisk gitar og el-gitar. Låten ble sluppet før plata og representerer lavmælt og fin gitarbasert pop.

I «Gino and Rico» varierer Head og bandet fint med flere taktskifter underveis, i en låt som gir oss akkurat den sommerfølelsen som det ble referert til tidligere. «The Grass», med strykere og steelgitar, er så smektende og vakker at gåsehuden kryper oppover ryggen, før elgitarene og trommene galopperer oss inn i en spaghetti-western-verden, før den roer ned og toner ut på vakkert vis. På «The Ten» synger Head strålende over akustisk gitar, og selv om han ikke akkurat kan betegnes som en sølvstrupe, så ligger det så mye sjel og levd liv i den at den fungerer kanonbra.

Den siste låten, «Shirls Ghost», er en instrumental som godt kunne vært filmmusikk. Det er en låt hvor strykerne ligger som et fint teppe, og produsent Bill-Ryder Jones spiller piano. Det er rett og slett en passende måte å la albumet tone ut på. Før det har Michael Head & The Red Elastic Band tatt oss gjennom den strålende Love-inspirerte låten «Pretty Child», og bandet har gitt oss tolv flotte låter som alle bør være en del av soundtracket til sommeren 2022. Vi er snart halvveis i året, og Dear Scott framstår som ett av de aller beste albumene som er sluppet så langt i år.