Suggererende surfnoir med La Luz

Stemningen på Belleville i Oslo var både utenomjordisk og vibrerende groovy når de fire kvinnene i Seattle-bandet La Luz, nå med base i Los Angeles, torsdag 9.oktober bød opp med en herlig blanding av surfrock, psykedelia, klokkerene harmonier og et befriende flytende driv.

Før vi i det hele tatt kom så langt ble vi oppvartet med spirituell, fri, eksperimenterende jazza toner med luftig vokal over harpe, bass, fløyte, klarinett, fiolin og keyboards fra den spennende kanadiske kvartett til Thanya Iyer. Virkelig et spennende bekjentskap som både var godt samspilte og lekent improviserende.

Så ble det noe helt annet! Men minst like sjelfull, om enn på en helt annen måte.

Bærende på en grønn oppblåsbar alien og en smilende, tagget sol entrer de fire jentene i La Luz scenen leende.

Uanstrengt kule

Uanstrengt kule og hjemme på den lille scenen er de fire kvinnene. Med unntak for videoprojeksjoner som plutselig låser seg i et dataskjermbilde tidlig i settet er det meste på plass slik det skal.

En miks av spaca psykedelia, doo woop, girl group sound og surf fyller rommet mørkt og drømmende, hele tiden med et fint rytmisk underlag som får publikum til å svinge med hoftene.

Ingen kunne likevel konkurrere med de sensuelle, myke, noen ganger hoppende svingene til hovedvokalist og gitarist Shana Copeland eller de gøyale, rytmiske rykkene og ye ye faktene til keyboardist Maryam Qudus. Hun står også for sprø, noen ganger spacede keyboardtoner som her og der kan gi assisiasjoner til Stereolab.

Lee Johnson fyller på med bass, backing vokal og ikke fullt så kule bevegelser. Råkul og rytmisk drivende er derimot trommeslager Audrey Johnson som virkelig imponerer bak settet.

Rikholdig og variert

Det er både flytende og drivende. Et sted mellom skjønnhet og galskap eller morsom skummelhet og finstemt doo woop-vokalharmoni finner vi atmosfæren med mange små finurlige brytninger underveis og masse humor både i mellomsnakk og låter.

Rikholdig og variert der det svinger mellom nokturale noir-stemninger, melankoli og mer boblende, frilynte og utadvendte partier. Uskyldsren, morsom og godlynt, samtidig energisk og fylt med swagger.

Inspirerende å se

Shana Copeland veksler mellom rollene som solo- og rytmegitarist med stor overbevisning, selv om de som kjenner platene ut og inn kunne høre ett og annet feilskjær. Soundet er mange ganger dynket i reverb effekt.

Vokal og koringer er klokkerene. Movsene er både gøyale og kule. Det er inspirerende å se alle de tre i front danse synkront.

En fornøyelse videre inn i natten

Musikalsk får de alle mulighet til å stråle og vise hvor gode musikere og sangere de er.

Det var en trivelig reise inn i både velkjent – røtter i størrelser som Link Wray og Dick Dale -, men også underliggjort og annerledes surfrock med psykedeliske undertoner. Fremtoningen og fremføringen kombinerte beherskelse av stemningsmessig letthet og glede. En fornøyelse å få høre og et deilig groove å ta med seg videre i natten.