Walter Trout – amerikansk bluesrocker med en ny renessanse

Walter Trout fra New Jersey i USA har spilt blues i hele sitt liv. Nå er han blitt 75 år, og han er utrolig nok på høyden av sin karriere. Han gjorde stor lykke med sitt album i 2024, Broken, og nå er han så populær at han kan turnere i Europa i et par måneder.

Dette er nå en legendarisk bluesartist. Han startet med å spille med blueslegender allerede på 1970-tallet. Da ble det et par år med veteranen John Lee Hocker. På åttitallet spilte han med den verdenskjente blues/country-gruppen Canned Heat før han tok syv år med den britiske bluesstjernen John Mayall. Her fikk han ikke spille lead guitar, for John Mayall hadde fått tak i Rolling Stones-gitaristen Mick Taylor. Alle som har litt greie på blues vet at disse ikke akkurat er noen smågutter innen sjangeren.

Med John Mayall var han faktisk på scenen i Trondheim på 1980-tallet. Ellers så har jeg hørt ham fire ganger på Blues in Hell og Nidaros Bluesfetival.

En livslang kamp og veien tilbake til musikken

Med hensyn til John Mayall så omtalte han ham både som både en far og en venn. Han sikter blant annet til at han fikk store alkoholproblemer på 1980-tallet, og at John Mayall fikk ham til behandling og på rett kjøl igjen. Han sa selv at han nå hadde vært edru siden i 1987.

Likevel måtte han i 2013 gjennomgå en levertransplantasjon. Han ble liggende på sykehuset i åtte måneder og fikk alvorlige komplikasjoner. Han mistet både taleevnen og følelsen i beina. Han måtte lære seg å spille gitar på nytt. Det tok to år. Sykehusoppholdet ble delvis betalt av fansen.

Fra 1990 har Walter Trout hatt sitt eget soloprosjekt og sin egen musikk. Han har gitt ut rundt 30 album. Det siste kom i 2025, og han holder visstnok på med enda ei ny plate.

Tung bluesrock

Walter Trout har hele tida spilt hard blues. Konsertene hans har også båret preg av det. De siste platene har imidlertid i noen grad vært noe forskjellige fra det. Jeg mener da mer dynamikk og melodiøse låter. Jeg forventet at konserten ville bære mer preg av det enn den gjorde.

Det åpnet med en voldsom overstyrt lyd på gitaren, og så kom det tre låter med en tradisjonell rockeblues med en ganske tung rytme. Dette var 12-takters blues i grunnrytmen. Den siste av dem følte jeg hadde litt inspirasjon fra The Rolling Stones. De spilte også noen blueslåter av tidligere blueslegender.

Hyllest til John Mayall

Den neste var en rolig låt som Walter Trout hadde laget i forbindelse med John Mayalls død. Det var en hyllest til ham og det han har gjort for bluesmusikken. Sangen var både melodiøs og nydelig. Det var også fine harmonier i den og en passende gitarsolo.

Han fulgte opp med skikkelig tung bluesrock. Det gjorde han også på den neste låten. Da var det sønnen som tok seg av det vokale. Han har en mastergrad i musikk fra Århus i Danmark. Mora er ei høyt utdannet dansk kvinne. Hun bidrar også i lyrikken til Walter Trout.

Walter Trout sitt orkester

Det ble også en låt av John Lee Hocker, «House Rent Boogie.» Dette er en noe rolig og – i positiv forstand – en litt seig låt. Sangen fungerte fint på konserten. Mens låten pågikk, presenterte Walter Trout sitt orkester. Her var det både en bassist fra den amerikanske gruppen Oingo Boingo, og en trommeslager som har spilt med Snowy White. Han er kjent fra This Lizzy, Pink Floyd og Roger Waters sin gruppe. Musikerne fulgte opp med soloer på sine instrumenter etter presentasjonen. Det ble både orgelsolo og bassolo. Bassoloen var ganske eksperimentell.

Et høyt teknisk nivå

Det er ikke det tekniske det står på hos Walter Trout. Der er han på et temmelig høyt nivå. Dette gjelder også musikerne hans. Problemet tidligere var at han spilte vel mange gitarsoloer uten at disse skilte seg nok ut fra hverandre. Jeg følte at vi var litt tilbake til gamle synder på konserten på Blues in Hell. Det ble kanskje vel støyende rockeblues. Han har imidlertid en del gode låter. Sønnen var også et fint nytt tilskudd på gitar. Det var litt rørende å høre far og sønn spille duellerende gitar mot slutten.

Jeg var på forhånd oppglødd på grunn av de meget gode platene hans de siste to årene. Det gjelder særlig Broken fra 2024. Jeg misliker sterkt å skrive det, men jeg ble litt misfornøyd totalt sett. Jeg lander på en sterk firer.