The 3rd Attempt – Egocidal Path

3rd Attempt leverer en energisk andreplate med mange høydepunkter. Albumet ble gitt ut 1. desember via Dark Essence Records.

Foto: Svein Erik Nomeland

Historien om 3rd attempt begynner med en opplevd følelse av stagnasjon og stillstand. Tchort (Terje Vik Skrei) og Blood Pervertor (Gøran Boman) syntes begge at de befant seg i en kreativ hengemyr, og gjorde dermed en felles beslutning av å forlate komfortsonen, nærmere bestemt Carpathian Forest. De gjenfant fort entusiasmen i sitt nye prosjekt, og ga under banneret the 3rd Attempt ut «Born In Thorns» i 2015. Oppfølgeren er nå her, og det er en interessant hybrid som det vanskelig å henge på en enkelt knagg.

Lytt til erfarne fagfolk

Et element de opererer med er «Black ‘N Roll». Mange forbinder dette begrepet med et mer striglet og radiovennlig lydbilde, hvilket ikke nødvendigvis er tilfelle. The 3rd Attempt er ett av flere ensembler som for tiden jobber med å rette opp i denne begrepsforvirringen, og denne øvelsen gjøres ikke gjennom ord, men gjennom handling. Deres lydbilde er ett strålende eksempel på hvordan man kan inkorporere elementer fra Rock ‘N Roll-genren inn i et frammeverk basert på svartmetallens elementære bestanddeler.

At denne oppgaven har tilfalt 3rd Attempt er egentlig ikke overraskende, all den tid både Tchort og Blood Pervertor er genreveteraner med fartstid fra nettopp Carpathian Forest. Innen Black metal-genren er dette et band som har vært godt over gjennomsnittlig flørtende over Rock ‘N roll-verktøykassa. Med seg på laget har de Ødemark (Carlos Miquel), som tidligere har vært i Midnattsvrede og i Necrocave. Han utfyller rollen som vokalist. På trommer har de fått med Tybalt (Daniel Theobald) fra Fortid og Den Saakaldte.

Mektige saker

La meg understreke følgende: Black ‘N Roll er på ingen måte et begrep som tilstrekkelig kan definere 3rd Attempt, spesielt ikke «Egocidal Path». Dette er et album med referanser fra hele fjøla; Thrash og «first wave» Black Metal er også prevalente elementer, men det er også så mye mer på gang. Variasjon er et stikkord for denne platen.

Ta for eksempel åpningssporet, Blood, Dope and Black N Roll. Den starter nesten litt komisk med et bjeffende «HEY!», og lytteren kan i et sekunds forvirring bli lurt til å tro at det er en Chrome Division-plate som er på spilleren. Det er heldigvis ikke tilfelle – låta klarer å perfekt lande den hårfine balansen, og holder seg  sleazy, men aldri cheezy. Låten er rastløs, rocka og massiv, med det ene kule riffet etter det andre. Spesielt slutten er mektige saker.

Thrash og bekmørke

Det virker som om Tybalt har en litt uvanlig innstilling på trommesettet sitt – blastingen har en halvslapp mekanisk lyd som er både interessant og som fungerer veldig bra. Denne klangen er prevalent på blant annet Egocide. Låta starter med et et dypt nikk i retning Metallica-klassikeren Harvester Of Sorrow, og skifter vekselvis mellom thrashy og mer bekmørke partier om hverandre. Rundt låtens fjerde minutt starter det som kanskje er denne høstens mest headbangervennlige riff.

Selv om jeg ikke er HELT solgt i forhold til Ødemarks clean vokal, så synes jeg den stort sett fungerer. Låten den gjør seg best på er nok The Oath, albumets avslutningsspor. Denne låten har et lydbilde sterkt rettet mot 90-tallets norske Black metal, med et neddempet og faretruende parti cirka midtveis ute i låten. Her starter han hviskende, før et heftig og eksplosivt riff tvinger ham til å øke volum og stemmekraft.

Oppsummert er «Egocidal Path» lett å anbefale. Albumets mange elementer og ideer er sømløst og nøysommelig integrert, og det er særdeles mange høydepunkter fordelt over de 8 låtene. Unntaket her er nok Black Metal Alchemist, som oppleves som noe anonym og lite minneverdig. Albumet som helhet overgår dog «Born In Thorns» på nesten alle fronter, og befester 3rd Attempts posisjon som et band en bør holde nøye øye med i tiden som kommer.

Egocidal Path: 8/10

Sjekk spesielt ut: Blood Dope and Black N Roll, Egocide, The Oath