J. P Shilo, Steve Shelley & Mika Bajinski på Kafé Hærverk

J. P Shilo, Steve Shelley & Mika Bajinski veksler mellom følsom og sårbare melodier og voldsomme energiutbrudd. På Kafé Hærverk søndag 9.juni fikk vi et karaktersterkt, vidtfavnende sett som glimtvis var veldig bevegende.

Shilo og Shelley har en historie sammen som går helt tilbake til 1990-tallet og bandet Hungry Ghost, og samarbeidet også på australierens album Invisible You fra 2019. Melbourne annen har også jobbet mye med Mick Harvey (Boys Next Door, The Birthday Party, Crime and the City Solution, Nick Cave and the Bad Seeds, The Tuff Monks med mer).

Den Berlin-baserte chanteusen Mika Bajinski er opprinnelig fra Sør-Tyskland, og med bakgrunn i bandet Sometimes With Others et nyere bekjentskap for de involverte, og et mer ubeskrevet blad. Hun ble kjent med Shilo da hennes band spilte support for Mick Harvey, J. P Shilo & Maria Acevedo på The Invisible Blue Unicorn – A Musical Phantasmagoria. P. J. Harvey er en artist man kan høre spor av i hennes uttrykk og mot slutten covrer de til og med «Reeling», en låt som så går over i Led Zeppelins «Whole lotta Love».

Lekne og med mange effekter

Her var de altså på en av Oslos minste konsertscener, som samtidig er oppegående og svært aktiv. De kom rett fra en runde på Lyse Netter festivalen i Moss (6. og 7.juni), hvor de blant annet deltok på en hyllest til Rowland S. Howards (fra The Birthday Party, These Immortal Souls med mer); Vigelandsmausoleet i Oslo (5.juni), Kråkefestivalen i Fredrikstad (1.juni) og flere spillejobber i Italia de siste ukene.

Sammen gjør de både den mørke rocken Shilo har blitt kjent for, og annerledes, eksperimentell noir musikk med elementer fra jazz, såvel som P. J. Harvey. Også Shelleys fundament Sonic Youth er en frekvent referanse blant slowcoren og jazza western. Leken og med mange effekter, overskrider de tilnærmingen og inkluderingen av mange former, og typer for musikalske uttrykk eller genrer karakteriserer dette.

Fra tibetansk kloster til Kafé Hærverk

Settet til trioen spenner seg over veldig mye forskjellig og har en voldsom dynamikk. Den tidligere Sonic Youth-, Bush Tetras- og The Crucifucks-batteristen trakterer trommene med visper, pauker og stikker med variende intensitet og styrke. I enkelte partier ser vi ham briljere og skjønner hvorfor Lee Ranaldo fortsatt så gjerne vil ha ham i bandet sitt og ditto Thurston Moore, som også roser ham i «Sonic Life».

Shilo finner vi både sittende på gulvet, nærmest mediterende over sitt instrument (han var også i flere år i et tibetansk kloster etter oppløsningen av Hungry Ghosts), og mer utagerende. I avslutningen av grunnsettet går han Shelleys gamle gitaristen i Sonic Youth helt i næringen, og skaper kakafoni og frenetisk støy, mens han holder gitaren i taket eller virvlende i lufta. Shilo benytter ved en anledning også en blinkende lekepistol over strengene til å skape distortion. Innlevelsen hans er generelt stor.

Oppriktighet og sterk tilstedeværelse

I starten av konserten har de også en herlig gradvis oppbygning, men ett eller annet sted faller dette igjennom, sannsynligvis fordi de ønsker å favne over og inkludere for mye. De gir oss absolutt alt de har og kan by på, også det som ikke er så innøvd. Som de erfarne, drevne musikerne de er, går det også bra, men noe av konsentrasjonen forsvinner underveis, særlig blant publikummet. Sannsynligvis er vendepunktet, når Shilo må sende supportartisten Mark Steiner til å skifte en streng på den ene gitaren.

Flere i publikum som både er slitne etter en lang festivalhelg i Moss og som har rukket å få altfor mye å drikke tross tidlig konsertstart, forstyrrer hverandre og musikerne litt. Men mange andre ganger lever de seg sterkt inn i musikken. Oppriktighet og sterk tilstedeværelse er også noe som gjennomsyrer settet til trioen på scenen.

En fin og sterk, klangfull vokal

Mest minneverdige er gjerne låtene til lederen til The Hungry Ghosts, som også var med i The Blackeyed Susan’s en periode. Bajinski har en fin og sterk, klangfull vokal; og har også fine låter i form av røykfull cabaret jazzinspirert «Easy as the Gun» og mer eksperimentelle og lavmælte ting.

Best opplevde jeg dem på de drivende, suggererende blues-drevne rockerne som «Voodoo Talking» – med sin kule, hektende gitarsolo – og The Lollipops «Naked when you come», som har en både snuskete og rufsete sensualitet. Deres versjon av Bernt Bolt & The Nuts «The Mechanical Man» er rå og røsker ordentlig.

Dans, eufori og ekstase

«Windows Peak» er også en av de finere øyeblikkene på en annerledes konsertkveld, som var både trivelig og noe selsom, gitt den spesielle atmosfæren i lokalet med spente forventninger, utmattelse og beruselse. Trioen avrundet turneen på en fin måte og virket inspirerte. På sitt mest suggererende inviterte de til dans, eufori og ekstase; men vi var også innom passasjer hvor vi falt litt ut.

Gjorde en fin figur

Mark Steiner og Ingunn Holmen gjorde en fin figur som oppvarmer, tross at det kanskje ble litt vel mange tolkninger av andres låter for meg, som foretrekker amerikanerens egne låter. Gjennom mange års arbeid med og rundt den dunkle rocken i denne duoen, og med Mark Steiner and his Problems, Mark Steiner & The Debauchery, Piker Ryan’s Folly etc har Steiner blitt en dreven og god formidler, med en del på hjertet, og han har en bra makker i Holmen. Forøvrig fikk de også assistanse på fele av J.P. Shilo på flere av låtene.

Alle foto: Jan-Olav Glette