A Place To Bury Strangers – verdens mest høylytte shoegazere?

Det ble en kveld med mye fuzz og støy når Brooklyn-bandet A Place To Bury Strangers gjester Blå.

Foto: Ebru Yildiz / Pressebilde 

Det er litt forenklet å kalle A Place To Bury Strangers et shoegazeband, da de har tatt opp flere andre sjangre i musikken sin. De har til tider et gitarspill og en oppbygging av låter som minner om post-rock, men de har intensiteten til et punkband. Bassen er en forvrengt versjon av stilen som kjennetegner post-punk og vokalen minner litt om Ian Curtis fra Joy Division.

Fuzz og støy

På sitt beste er låtene fengende, men til tider blir det litt vel mye støy uten mål og mening.

Badet i røyk og bevegelig lys fra prosjektorer fyller de rommet på Blå med fuzz og støy fra første låt. Over støyen har de en tilbakelent, nesten sløv barytonvokal når gitarist Oliver Ackermann synger, men det skal vise seg at hele trioen skal ha sin tur foran mikrofonen. De har et rått, suggerende og drømmeaktig lydbilde. Det er godt gjort å få så mye lyd ut av gitar, bass og trommer. På sitt beste er låtene fengende, men til tider blir det litt vel mye støy uten mål og mening.

Det blir blir pause i støyen når trommisen Lea Simone Braswell spiller og synger en sang alene. Hun bruker et strengeinstrument som minner om langeleik, men en stil og stemme som minner om indiepoplegenden Eleanor Friedberger fra Fiery Furnaces.

Improvisasjon ute blant publikum

Etter stuntet fra trommisen, hopper bassist Dion Dunadon og Ackermann ut blant publikum og rocker vilt. De spiller noe improsivert, forvrengt punkinspirert rock med mye støy og distortion. Det kan kanskje en avart av shoegaze, men med denne galskapen skaper nesten A Place To Bury Strangers sin egen sjanger. Ved hjelp av trommemaskin og forvrenging fortsetter Dunadon alene med bassen på gulvet foran scenen. Han får mer lyd ut av instrumentet enn et helt band.

Den ubehagelige stroben ødelegger helhetsinntrykket av konserten.

Tilbake på scenen spiller de Never Coming Back fra den nye plata «Pinned». Låta er en duett mellom Ackermann og Braswell som veksler mellom roligere indierock og støypartier. De avslutter med bassist Dunadon på vokal i et heidundrende støykaos.

Ubehagelig mye strobelight

Det er helt tydelig at de ikke har en norsk lysmann, for makan til overbruk av strobelight har jeg ikke vært borti. Mot slutten av konserten ble det direkte ubehagelig. En uskreven regel i Norge er aldri over 20 sekunder, for å ikke fremprovosere epilepsianfall. Her går stroben gjerne en hel låt av gangen. Den ubehagelige stroben ødelegger helhetsinntrykket av konserten. Når jeg tidvis må snu meg vekk fra scenen gir det en demper på konsertopplevelsen.

A Place To Bury Strangers @ Blå: 6 / 10

A Place To Bury Strangers på Facebook

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/4x9rFflSFsl4lGmSncQf8O» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*