Agabas med rå death jazz på Desertfest

Foto: Wilhelm Lundewall
— Death Jazz er frihet, brutalitet og ekstase. Det er kjærlighet, hat, frustrasjon og lykke. En långfinger mot intoleranse og en klem til de du er glad i, påstår Agabas som er aktuelle med opptreden på Desertfest i Oslo førstkommende helg 11.mai på Revolver. Festivalen pågår også 10.mai på Rockefeller, John Dee og St. Edmunds Church med artister som Brant Bjork and the Bros, Monolord, Wolves In The Throne Room, Kadavar og Håndgemen. Lørdagen kan man også se og høre blant andre Eyehategod, Crippled Black Phoenix, Full Earth og Slomosa.

Disharmoni.no slo av en prat med den spennende sekstetten frå Trondheim som albumdebuterte ifjor høst. Samtalen speiler innom såvel live uttrykket deres, festivalen, hva vi kan forvente av bandet så vel som forbilder og spilleglede.

Kan dere først si litt om hvem og hva Agabas er i norsk musikkliv?

— Agabas er 6 glade gutter som elsker å spille sinna musikk og lage apekattstemning når vi spiller den. Ikke egentlig så mye mer eller mindre enn det. I norsk musikkliv er vi jo et undergrunnsband som ikke så mange har hørt om enda, men vi håper å kunne markere oss i årene som kommer og spre det gode budskap.

— I norsk musikkliv er vi jo et undergrunnsband som ikke så mange har hørt om enda, men vi håper å kunne markere oss i årene som kommer og spre det gode budskap.

Hvordan ble bandet til og hva er ambisjonene?

— Vi startet som folkehøgskoleband på Trøndertun FHS i 2017. På den tiden var det bare for gøy, men ambisjonene nå er å kunne leve av musikken.

Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet.

— Agabas sitt kjekkeste og mest velutstyrte medlem heter Jarand Aga Baas, og vi tenkte egentlig bare at han hadde et fengende navn når vi startet bandet, så vi gikk for det. Vi bare endret litt på skrivemåten så det ble litt enklere å lese og så folk ikke skulle uttale det Aga Bås.

Hvilket forhold har dere til profeten Agabus og profetier?

— Ikke så mye frem til nå, men etter et kjapt googlesøk ser vi at han forutså både en hungersnød og Paulus’ fengsling i Jerusalem, og det er jo veldig imponerende.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som interesserte?

Bandet svarer:

Jarand: — Høyrte Metallica når eg var 8-9 trur eg, det var nok energien og seinare tekstane som fenga. Men også fellesskapet rundt å vere fleire som digga det same!

Sondre: — Hadde hørt musikk før, men det var i andre klasse jeg fant ut at jeg ville spille musikk. Søskenbarnet var med i en «trommesirkel» som ble vist på en framføring og da var jeg bergtatt! Rytmene, samspillet og alt som ligger bak er fortsatt viktig i dag.

— Agabas sitt kjekkeste og mest velutstyrte medlem heter Jarand Aga Baas, og vi tenkte egentlig bare at han hadde et fengende navn når vi startet bandet, så vi gikk for det.

Oskar: — Ble oppdratt på Bruce Springsteen og Kiss og hadde det veldig fint med det helt til jeg oppdaget Dimmu Borgir i 9. klasse. Det hørtes ikke ut som det var mennesker som lagde de lydene en gang, og det var nesten som om det ikke var musikk men noe helt utenomjordisk, som jeg synes var veldig spennende. Det var mitt første møte med ekstremmetall og starten på min ikke-arvede musikksmak.

Bjørn: — Faren min er musiker, og jeg fikk være med bandet hans på øvinger og konserter som liten. Jeg husker jeg ble fascinert av trommer, og helt blåst i bakken av basstromme gjennom PA, du vet når du kjenner kicken i kroppen.

Johan: —Jeg oppdaget mye musikk gjennom faren min som er veldig interessert i rock/metal, og ble for alvor interessert når jeg fikk høre Guns N’ Roses i 11-12års alderen.

Alexander: —Da jeg først så min morfar spille saksofon på scenen, det var en episk opplevelse å høre hans tone og se han spille foran et stort publikum som applauderte og hyllet han.

Foto: Ole Martin Andreassen
Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

Jarand: — Byrja å spele gitar i 11-års alderen. Å seie noko gjennom lyd er blitt ein uhyre viktig leikeplass, det åpnar for ein annan forståelse av ting.

Sondre: —Spilt trommer siden jeg begynte i tredje klasse på barneskolen, men syngingen kom ikke lang tid etter. Startet med rap i sjette klasse før ekstremmetallen tok over på ungdomsskolen. Det jeg får fra framføringen er et utløp for energi, men også en megafon for følelser og egne meninger.

— Vi startet som folkehøgskoleband på Trøndertun FHS i 2017. På den tiden var det bare for gøy, men ambisjonene nå er å kunne leve av musikken.

Oskar: —Begynte å lære gitar når jeg var 13 og ble ganske fort hekta. Jeg ble veldig fascinert av at det liksom gikk an å lage låter selv, og så plutselig fantes det en låt som ikke fantes før. Synes fortsatt at det er kult da, riffs 4ever.

Bjørn: —Begynte i korps som 8-åring og fikk mast meg til å spille trommer. Har siden da spilt i flere band og tatt utdanning som utøvende musiker, så du kan si det er viktig for meg. Gjennom musikken får du oppleve og ha utløp for ting som ikke lar seg gjøre på andre måter. Det kan direkte påvirke følelsene dine og deg som menneske, og det syns jeg er fascinerende.

Johan: —Guns N’ Roses og Slash ble også hovedinspirasjonen for å plukke opp gitaren i samme tidsrom. Det gir meg mye glede og energi å spille riff og låter som jeg synes høres dritfett ut, som trigger noe nesten primalt.

Alexander: — Jeg begynte å spille klarinett som seksåring og saksofon som sekstenåring. Gjennom musikken kan jeg uttrykke glede, aggresjon og eufori, og føler at jeg har noe ærlig og ufiltrert å formidle.

Foto: Will Lee-Wright
Si litt om forholdet til musikkteori og skolering.

— Hele gjengen har musikkutdanning og det kommer veldig godt med altså. Men når det gjelder musikkteori så prøver vi å ikke la det styre når vi skriver.

— Hele gjengen har musikkutdanning og det kommer veldig godt med altså. Men når det gjelder musikkteori så prøver vi å ikke la det styre når vi skriver. Musikkteori er aller mest et kommunikasjonsverktøy, det gjør at man kan kommunisere idéer til hverandre mer effektivt fordi man har ord på ting. Og så er det også veldig nyttig for troubleshooting, altså om noe høres feil ut kan man veldig fort finne ut av hvorfor i stedet for å skyte i blinde. Men den beste musikken kommer fra hjertet, og ingen bør skrive musikk med utgangspunkt i teori.

Har dere hatt noen forbilder, mentor eller inspirasjonskilder som har vært viktig. Isåfall hvem og hva har dere lært av de?

— John Coltrane har lært oss at jazzen har ingen grenser og at man aldri kan spille for mange noter på en gang. Meshuggah har lært oss at det ikke kan bli for mye av det gode, i alle fall ikke når det gode er dissonant maskineri-riffing med matchende lysshow. Og Shining har lært oss at de to verdenene kan møtes for å bli noe skikkelig stygt!!

Hvorfor Deathjazz?

— Det var ikke meningen å bli et deathjazz-band. Det er sjeldent det. Vi startet med å spille helt vanlig metall/rock, men så en gang rundt 2018 holdt vi på å gjøre oss ferdig med en låt som heter «Tussmørke». Den har et langt instrumentalt parti i midten som vi følte trengte noe ekstra, så vi ringte vår venn Jens-Jonas for å høre om han ville legge ned noe tasty klarinett over det partiet, og det ville han. Det ble han også med å gjøre live, og etter hvert innså vi at vi var så sykt mye bedre når vi spilte med Jens-Jonas enn vi var under resten av settet. Så han ble et fast medlem av bandet, vi skrev inn klarinetten i de andre låtene våre, og resten er historie. Jens-Jonas sluttet etter hvert i bandet og det var da vi fikk inn saksofonisten Alexander til å ta plassen hans.

Hva er Deathjazz for dere?

— Deathjazz er frihet, brutalitet og ekstase. Det er kjærlighet, hat, frustrasjon og lykke. En langefinger mot intoleranse og en klem til de du er glad i. Deathjazz er en hel haug med følelser på en gang, noe vi bare klarer å uttrykke gjennom å blaste jazzsaksofon over Meshuggah-riff.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i Agabas?

— Tittelen er en spin på John Coltrane’s A Love Supreme og har egentlig ikke noen dypere mening enn at vi syns det var litt lættis.

Sondre Sørensen Brønstad:  Ordsmed, shirtless guy, stagediver med full selvtillit uansett hvor få mennesker som står klar for å ta imot.

Oskar Myrseth: Skriver riff, produserer plater, snakker om dødsjazz til kyr på TikTok.

Alexander Dellerhagen: Puts the jazz in deathjazz, verdens beste saksofonsvenske.

Johan Jamtfall: Johan er verdens beste gitarist, derfor spiller han bass i Agabas. Men vi tror han koser seg altså.

Bjørn Syverinsen: I tillegg til å være pappa’n til alle i bandet er Bjørn veldig flink til å spille trommer. Før Bjørn trodde vi det var en myte at noen trommiser lærer seg de nye låtene FØR de kommer på øving, men det går altså an.

Jarand Aga Baas: Skriver riff, lager albumcover og inspirerer bandnavn med sitt kule etternavn.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen A Hate Supreme og hva dere ville formidle med den.

— Tittelen er en spin på John Coltrane’s A Love Supreme og har egentlig ikke noen dypere mening enn at vi syns det var litt lættis.

Er det deilig å hate?

— Nei. Å hate er noe av det verste vi mennesker gjør. Vi prøver å heller spre et budskap om kjærlighet. Men når man er metalband er det obligatorisk med litt blod og gørr og hat i albumtitlene sine, så vi skjønner at det kan bli forvirring der.

Hvilket forhold har dere til John Coltrane og hans klassiske album A Love Supreme?

— ELSKER han, elsker det.

Dere har valgt å gjøre en cover av a-ha’s «The Sun Always Shines On TV». Fortell om deres forhold til de norske verdensstjerne er og denne låten spesielt og hvorfor dere har valgt å tolke den.

— Vi valgte rett og slett å covre denne fordi det er en sinnsykt fet låt som vi ville spille selv. A-ha er jo en nasjonalskatt og vi har ingenting annet enn respekt og ærefrykt for dem og deres katalog. Dessverre måtte vi trekke coveret vårt fra streaming på grunn av avslag fra publishingselskapet, men sånn er livet av og til.

Hvordan har dere valgt å angripe låten?

— Vi ville holde den så nært originalen som mulig, if it ain’t broke liksom, bare i dødsjazzklær da. Bortsett fra en liten breakdown og et aldri så lite BLERGH var versjonen vår ganske tro til a-ha sin.

Hva får man ut av det å spille coverlåter med tanke på egen melodiforståelse og låtoppbygning?

— Vi ELSKER å spille live og vi mener det er da dødsjazzen virkelig kommer til live.

—  Man lærer veldig mye ut av det! Alle burde spille coverlåter, om de skal gis ut eller ikke. Det er sykt bra å få kjenne på hvordan andre artister løser ting, spesielt når det er helt legendarisk bra artister.

Jeg har nå laget noen stikkord jeg vil at dere skal si hva de kan si om Agabas eller A Hate Supreme.

Mike Patton/Mr. Bungle /Fantomas/Tomahawk /Faith No More etc

— Har ikke noe forhold til noen av disse, men vi har fått mange kommentarer fra folk som drar samme linja og vi skjønner greia når vi hører de forsåvidt.

Dillinger Escape Plan

— Elsker de.

Gojira

— Elsker de.

Mars Volta

— Aldri hørt på.

Converge

— Elsker de.

King Crimson

— Elsker de.

John Coltrane

— Elsker han.

Ornette Coleman

— Elsker han.

Shining

— Shining er sinnsyke, og Jørgen Munkeby er en kjernekar.

Meshuggah

— Verdens beste band med verdens beste lysshow.

Jazzrock

— Kan være kult.

Progressive rock

— Kanskje ikke så progressivt som man skal ha det til.

Death Metal

— Dritfett.

Post hardcore punk

— Dritfett.

Eksperimentering

— Musikalsk eksperimentering? Ja takk. Eksperimentering med en god bandkamerat på et hotellrom langt utpå natta etter konsert? Ingen kommentar.

Foto: Ole Martin Andreassen

Intensitet

— MER AV DET!!!

Musikalsk driv

— Så mye som mulig.

Tempo

— Som regel rundt 160bpm men vi prøver å diversifisere.

Stakkato

— Musikknotasjonsbegrep som betyr å spille korte, støtvise anslag.

Repitisjon

— Legitimerer.

Ekkokammer

— Farlig.

Overstimulering

— Kan være deilig, kommer an på.

Evneveikhet

— Det er ikke greit å kalle noen evneveik. Med mindre de er rasister, kjør på.

Gutta-stemning

— Kan være fett. Kan være farlig.

Urettferdighet

— Hater det.

Foto: Thomas Moe Ellefsrud
Dere deltar snart på Desertfest i Oslo lørdag 11.mai. Hvilke forventninger har dere til det arrangementet?

— Musikalsk eksperimentering? Ja takk. Eksperimentering med en god bandkamerat på et hotellrom langt utpå natta etter konsert? Ingen kommentar.

Vi gleder oss som noen små unger. Desertfest er en legendarisk festival og det er en stor ære å få spille på den første norske utgaven av den.

Hva får publikum der fra deres side?

Publikum får absolutt alt vi har. Vi ELSKER å spille live og vi mener det er da dødsjazzen virkelig kommer til live. Det blir nok rimelig trangt og svett i kjelleren på Revolver den 11. mai og det skal bli så artig.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert Agabas eller dere som musikere og si litt om hva dere har likt ved de.

Bandet svarer:

Oskar:

1. Honningbarna – Jeg hører

Jungeltrommer, farlig oppbygging til et enda farligere klimaks, “WOH”-vokal, og all round klikkestemning. Prøv å finn noe med denne låta som ikke har inspirert Agabas.

2. Kvelertak – Mjød

Enkel og effektiv riffing på sitt aller beste. En av de første metal-låtene jeg oppdaga, og den bare blåste av meg trynet med all sin kraft.

3. Meshuggah – Born in Dissonance

Det er noe med denne låta som bare føles ut som et ti tonns stålmaskineri som bryter seg fremover og knuser alt i sin vei. Ingen andre band enn Meshuggah klarer å skape den sounden der.

4. Ornette Coleman – Free Jazz

Når jeg hørte denne syke, halvtime lange frijazz-improvisasjonen for første gang skjedde det noe helt merkelig inne i hodet mitt. Støyen skapte fred og jeg så farger jeg ikke viste fantes. Det var musikk uten regler og det var helt utrolig forfriskende.

5. Igor Stravinsky – Rite of Spring

Teknisk sett ikke en låt men denne må bare med. Når jeg skjønte at man kunne skrive musikk som gikk i TO tonearter samtidig var det game over. Da må vel alt kunne gå. Og det gjør det jo!!

Sondre:

1. Kvelertak – Liktorn

Første gang jeg skulle spille med Oskar og Jarand på Trøndertun var det denne låta vi skulle covre. Helt rå, lang og rar tidlig Kvelertak. Ble aldri noe av opptredenen, men var heldigvis ikke slutten!

2. Die A Legend – Haters gonna hate

Har til dags dato ikke fått mer nakkesleng enn da jeg så denne hardcore gruppa fra Tromsø i et bittelite telt på Øyafestivalen i 2012. Et utrolig kick og starten på min kjærlighet til hardcore og leikeslossing på konsert.

3. Honningbarna – Fri Palestina

Cello, konstant pit og viktige budskap? Er lite å si om Honningbarna som ikke er sagt før. Feteste live-bandet i Norge, punktum.

4. Fleshgod Apocalypse – Minotaur

Maktdemonstrasjon av ekstremmetalliske proporsjoner, men tar den treige låta her. Digger grooven og lufta rundt, og er til dags dato eneste bandet som er foreviget på min kropp.

5. I Am Horus – Broken State

Best minne om disse har jeg fra de het Eye of Horus og spilte på Klæbucore i 2012 en gang. De var helter den gang for en spiker på 15 år, men den nye musikken er også fet.

Jarand:

Eit utvalg eg har høyrt mykje på i det siste:

1. Monolithic – Cut

Elskar kor mykje kraft desse to klarar å skape mellom seg, og den hypnotiserande rytmegreia som driv låta. Ei påminning til meg sjølv om at eg burde spele meir trommer.

2. I Like To Sleep – Our Neighborhood

Oser speleglede av desse tre. Smidig og catchy som pokker.

3. Queens of the Stone Age – Turnin On The Screw

Det beste eksempelet på korleis rar produksjon kan komplementere eit riff. Svingar som faen.

4. Motorpsycho – Bartok of the Universe

Noko av det beste dei har gjort dei siste åra. Få har vel same tyngden og kreative driven som Motorpsycho har.

5. Idles – Crawl!

Den aggressive bjeffinga til Joe Talbot gjer heile låta. Å formidle bodskapen på denne måten her er ikkje reint ulikt den rolla Sondre har i Agabas.

Bjørn:

Vanskelig å velge kun en låt fra band som har gjort inntrykk, men her er noen låter jeg liker. Felles for alle setter jeg pris på samspillet, formen, intensitet og produksjon.

1. Meshuggah – Demiurge

2. Miles Davis – What I Say

3. Krokofant – C.O.T.A.

4. Beaten to Death – Agronomicon

5. Kvelertak – Bråtebrann

Johan:

1. Rage – Paint the devil on the wall

Rage sine mange gitarriff var en stor inspirasjon for meg i tenårene, kombinert med velarrangerte heseblesende leadgitarer og en vokal som var verken trash eller powermetal.

2. Slash – Shadow Life

Slash har som sagt vært en av grunnene til at jeg startet å spille og her er en låt (og album) som reflekterer veldig min musikksmak på videregående. Fete riff som groover og konge vokallinjer. Mer moderne utgave av den klassiske rocken jeg startet med.

3. Tenacious D – The Metal

Fordi det blir vel ikke bedre enn dette?

4. Plini – Kind

Siste årene har jeg blitt mer interessert i moderne gitarbasert musikk, men som har melodi og produksjon som hovedprioritet framfor bare flashy spill (selv om penta i 100 km/t er dritfett).

5. Extreme – Get the Funk Out

Funky, riffbasert, og tidenes gitarsolo? Trenger vel ikke si så mye mer.

Alexander:

1. «A Love Supreme, Pt. II – Resolution» av John Coltrane er tiltalende på grunn av den åndelige intensiteten og måten Coltranes ubesværet vever seg gjennom komplekse harmoni, og skaper en følelse av transcendens og emosjonell dybde.

2. Allan Holdsworths ‘Tokyo Dream» er en drømmende blanding av fusion og progressiv rock, som viser Holdsworths virtuositet og harmoniske følsomhet. Sangens drømmeaktige atmosfære og intrikate melodier gjør den fengslende for meg.

3. «18 and Life» av Skid Row. Den rå emosjonen i Sebastian Bachs vokal sammen med de drivende gitarriffene skaper en minneverdig og påvirkende rockeballade. Perfekt smør for mine 12-åringe ører.

4. «Impressions», fremført live av Eric Dolphy og John Coltrane på Village Gate, er en masterclass i improvisasjon.

5. «Rational Gaze» av Meshuggah er rå adrenalin av presisjon og aggresjon. Akkurat i min smak.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*