Hylende hitparade

Fullpakket av kjærlighet til gamle og nye fans, med finpusset koreografi, flotte visuelle effekter og veltenkte lyseffekter, mottar ikonene Nick, Howie, Brian, AJ og Kevin i Backstreet Boys hylende og superengasjerte publikummere i Spektrum.

Endelig kan folk i rommet få opplevd sin avstandsforelskelse fra barndommen. Tror nok ikke jeg har vært vitne til så mye hyling før noen skal gripe mikrofonen som her i dag.

Boybandet proklamerer sin kjærlighet til fanskaren i Norge, og kommer stadig med kommentarer hvor det takkes for at folk har fulgt dem i alle disse årene. Like ofte skytes salgsreplikker og ønsker om at deres nyeste album «DNA» burde sjekkes eller kjøpes. Dette er karenes 10. album og det ble sluppet nå i januar.

 

Fordommer

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle dra på konsert med Backstreet Boys. Verken under storhetstiden eller nå for så vidt. Derfor etter en fin dag på Musikkfest Oslo, etter at vår skribent som først var satt opp måtte melde avbud, ble jeg overrasket over meg selv når jeg bestemte meg for å steppe inn. Helt siden jeg tok banen ned til Spektrum i kveld, har jeg vært omringet av glade og tilsynelatende spente fans. Folk synger og nynner de kjente sangene, og linjer som «I want it that way» går igjen.

Backstreet Boys ble opprettet i 1993 og utmerker seg med sine over 100 millioner solgte plater som tidenes største boyband. I tillegg til å ha hengt på soveromsveggen til ganske sikkert mange her i salen, har de vært til stor inspirasjon innen show, mote, dans og sang for mange. Personlig ble jeg aldri fullstendig fanget av basillen. Jeg var nok heller den med fordommer på grunn av alt hysteriet, selv om jeg også var den som i all hemmelighet gikk rundt og sang på sangene.

Nå sitter jeg altså her, i midten i salen, omringet av yngre og eldre fans i et fullpakket og utsolgt Spektrum. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente og undrer om publikum er her for musikken, eller om det er for å få et glimt av superstjernene sine. Eller begge deler.

Med det samme det blir liv i riggen starter hylekoret. Dets lydnivå stiger jo mer det nærmer seg at bakgateguttas ankomst. Aldri har jeg vært på en konsert med så høyt lydnivå i det noen går på scenen. Nå har jeg ikke vært på mange liknende konserter heller, så jeg kan ha et litt tynt sammenligningsgrunnlag.

Uansett kan jeg skjønne at folk ønsker å oppleve disse live. Blir fascinert over gjengens sceneteknikk og at koreografien fortsatt er i synk så mange år etter.

Publikum elsker Backstreet Boys

I det showet starter fylles salen av hylende fans, som hyler enda mer med det samme barndomsheltene kommer til syne. Vi får hit etter hit, samt også flere av de nye låtene. Publikum blir spurt om de har kjøpt albumet, og det jubles.

Stemningen er nok best når de gamle hittene presenteres. Da er det ikke bare hyl og jubel blant publikum, også mange av de sittende reiser seg veivende. Folk er i ekstase. Spesielt «Get Down (You’re the One for Me)» og «Everybody» er blant låtene som får folk til å reise seg.

Publikum og spesielt damene takkes flere ganger gjennom showet. Blir blant annet takket for å bevare bandets «legacy». Takket for å ha holdt ut med dem de 26 årene de har eksistert, og takket for at de fikk kastet både truser og bh-er etter seg. Den gang. Ei fra publikum svarer dette med å kaste det som ser ut som en truse på scenen litt senere uti showet. Howie plukker den opp, tørker panna og kaster den tilbake. Fra scenen undres det også over om grunnen til kveldens utsolgte konsert er fordi Norge fortsatt elsker dem. Dette møtes med jubelhyl.

Tusenårskiftets moteikoner, sang og dansere. Boybandet alle snakket om, samt damenes drøm og avstandsforelskelse. Kveldens show er så absolutt både flott og spektakulært, både koreografert og visuelt. Låtene fra det nyeste albumet tas godt imot mens de gamle hitene jubelhylles inn. Damene virker fortsatt superbegeistret. Var nok flere som fikk sin closure i kveld, om de ikke på nytt takker ja til boybandets frieri om fortsettende følge. Jeg trekker varmt på smilebandet under avslutningen når de trer inn i sine hvite kostymer. Bildene og filmene som forfulgte oss ved årtusenskiftet, den gang da MTV startet å miste sin sjarm. Nest siste låt er «I Want it That Way», og det gir et godt stempel for min del. Tror neppe noen av oss fra salen i kveld kommer til å glemme.

Alle foto: Willy Larsen