Fra torsdag 1. mars til lørdag 3. mars gikk by:Larm Black av stabelen for andre gang på Vulkan Arena / Pokalen. Disharmoni var på plass.
Saksfoto: Simon B Jensen
Torsdag 1.3 – Dag 1:
Foto: Simon B Jensen
Devin Townsend (Vulkan Arena)
Gledessprederen Devin Townsend var førstemann ut på arrangementets hovedscene. Hans sedvanlige (dog snart inaktive) backingband i Devin Townsend Project var ikke en del av showet, det var i kun «Dev» selv, en kassegitar, og noen effektbokser. Townsend er en erfaren entertainer som har stått på store scener helt siden han sang for bandet til Steve Vai rundt tiden «Sex & Religion» kom ut i ’93, og det er åpenbart at scenen er en arena han behersker. Hans ankomst er mildt sagt «casual», hvor han serverer lettbente vitser til publikummet og takker for lånet av gitaren («SAS lost my gear») og oppfyller Canada-stereotypen med å kalle lydmannen «buddy».
Det er en intim og imponerende fremføring, som evner å oppsummere mannens eksepsjonelle vokalprestasjoner, stemmekontroll og eksentriske natur. Det fremstår tidvis som rimelig improvisert, hvor operatiske strofer og helsprø falsetter kommer som perler på en snor. Spesielt fremføringen av Deadhead var storartet. Når siste låt står for tur proklamerer han «Last song! Fuck everybody!» og ler nok en gang sammen med sitt publikum. Det hele ble en veldig sympatisk åpning av festivalen.
Foto: Simon B Jensen
Psykopath (Pokalen)
Fra første sekund var Psykopath oldschool som juling, og leverte aggresjon, innlevelse og energi i bøtter og spann. Energinivået bandet opprettholdt smittet ikke helt over på publikum, men her må nok skylden tildeles det faktum at det var en tidlig torsdagkveld – det er iallefall ingenting thrash-gutta fra Bergen bør bebreides for. De var en veldig samspilt enhet – spesielt de groovy kunstpausene i låten Armageddon var en fryd å bevitne. Bandet leverte et bra sett med mange kule låter, hvor bangerfaktoren var satt til maks og Fucking Hostile alltid lurte rundt hjørnet. Enkelte vil kunne argumentere for at sangeren kunne hatt litt høyere lyd, men dette er ikke akkurat en genre hvor det spiller noen særlig rolle.
Foto: Simon B Jensen
Kvesta (Pokalen)
I motsetning til sine forgjengere på samme scene utstrålte Kvesta en litt mer stoisk ro med mindre bevegelighet. Energinivået i musikken var likevel langtfra fraværende. Darkthrone-vibbene var prevalente gjennom settet, og tidvis fikk jeg også vibber av Celtic Frost anno «Morbid Tales». Fete halvtoner ble servert på løpende bånd i en primitiv, men effektiv pakke.
Foto: Simon B Jensen
Aura Noir (Vulkan Arena)
Veteranene i Aura Noir leverte et heftig show med Venom-vibber og festlig sardonisk humor. Apollyon gir tillatelser i øst og vest, hvor han bl.a. understreker at «det er lov å sette seg» i det Aggressor like gjerne tar en låt sittende (muligens var det etter fremføringen av «balladen» Sordid.) De to grunnleggerne bytter frem og tilbake på vokalansvaret, som gir showet en god dynamikk og variasjon da de representerer to litt forskjellige vokalstiler. Publikummet var – som forventet – entusiastiske.
Foto: Endre Lohne
Bokkassa (Pokalen)
I det kvelden drar på hell har Pokalen blitt vesentlig mer befolket enn tidligere. Snakkisen Bokkassa inntar scenen og leverer et show som definitivt innfrir forventningene. Kaarstad er en sympatisk og ikke minst dyktig frontfigur, og låtene trioen serverer er lastet til bristepunktet av trøkk og kule riff.
Solstafir (Vulkan Arena)
De progga islendingene gjør en dramatisk start på kveldens siste konsert. Det er litt mye teater, men det følger og understøtter lydbildet effektivt. Musikken er suggerende, og fremkaller en oseanisk og melankolsk atmosfære overfor et mottagelig publikum. Noe repetitivt?
Fredag 2.3 – Dag 2:
Foto: Simon B Jensen
Solbrud (Vulkan Arena)
Solbrud åpnet fredagen, og leverte det som kanskje var festivalens beste konsert (jeg heller mot delt førsteplass med Zeal & Ardor). Musikken er ambient, mørk, og mektig på samme tid, og oppleves nesten som som en organisk utvikling av sounden fra høyaktede «Nemesis Divina». Enkelte Immortal-elementer er også å oppdrive, f.eks. på deres antemiske tredje låt. Solbrud er definitivt et band som bør følges fremover.
Foto: Simon B Jensen
Gaahls Wyrd (Vulkan Arena)
Bandet til den enigmatiske Gaahl åpner med Gorgoroth-klassikeren Carving a Giant, hvilket setter standarden for showet. Corpsepaint-faktoren er høy, og låtene er dynamiske med hyppige stemningsskifter mellom kontrollert kaos og mer oversiktelige (men gjenomtenkte) riff. Bra levert!
Lørdag 3.3 – Dag 3:
Foto: Sadan Ekdemir
Zeal & Ardor (Vulkan Arena):
Til å være kveldens første band på hovedscenen er oppmøtet enormt, men det er heller ikke hver dag man får muligheten til å se et så up-and-coming band som sveitsiske Zeal & Ardor gjøre sin norgesdebut. Gagneux innrømmer at de er «excited», noe som helt klart viser. Både musikk og fremføring er energisk og mektig, og låtene deres gjør seg ekstremt bra i liveformat. De særegne sangene oppleves generelt mer heavy/black enn på skiva, hvilket er «all for the better». Avslutningen med Don’t You Dare er fortryllende, og responsen fra en overbegeistrert publikum uttrykker dette overfor bandet. Definitivt et høydepunkt.
Vær den første til å kommentere