Electric Moon @ Høstsabbat 2018

Electric Moon bød på intergalaktisk safari under årets Høstsabbat.

Foto: Sadan Ekdemir

Den tyske trioen Electric Moon har holdt det gående siden 2009. De består den dag i dag av originalbesetningen, nærmere bestemt Komet Lulu (bass, effekter, trommer og tekster),  Sula Bassana (gitar, effekter, orgel) og Pablo Carneval (trommer). Deres speisa syrerock har blitt spredd på mang en festivalscene nede på kontinentet, og nå var det altså Høstsabbat i Oslo som sto for tur.

Fra det ytre rom

Man befinner seg etter hvert ganske langt utenfor solsystemets kartlagte områder.

Sula åpner konserten høflig og kortfattet med introduksjonen «We are Electric Moon from outer space.» Han introduserer i tillegg en fjerdemann på scenen, nemlig nordmannen (!) Burt Rocket, som forøvrig også spiller i Seid. Sistnevnte er ikledd et par mildt sagt sommerslige solbriller, og vil gjennom sin psykedeliske traktering av synthen utspille en viktig rolle i løpet av konsertens gang.  Etter at første låt – D-Tune – er påbegynt, bruker man ikke mange minutter på å forstå at denne gjengen har brukt noen timer foran teleskopet. Det er masse delay, reverb, droneaktige lyder og psykedeliske effekter generelt. Det høres unektelig fett ut. Det minner litt om en moderne krysning mellom Fairport Convention’s (tolkning av) Matty Groves og det eklektiske Pink Floyd-albumet «A Saucerful of Secrets». Det blir mer og mer speisa, og man befinner seg etter hvert ganske langt utenfor solsystemets kartlagte områder.

Et stykke uti låta begynner fokuset mitt å falme noe. Låten følger det samme eksplorative mønsteret som forgjengeren, og selv om musikken er både behagelig og fet er det lett for en relativt nykter publikummer å begynne å tenke på helt andre ting. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over at de ikke har et lerret/en videoinstallasjon til å supplere musikken – det hadde passet aldeles utmerket med f.eks. noen månelandingssekvenser.

Tyngdekraften

Selv om musikken er både behagelig og fet er det lett for en relativt nykter publikummer å begynne å tenke på helt andre ting.

Før andre og siste låt vitser Sula «Now for something completely different…. not!».  The Picture står for tur, og denne ender opp med å bli konsertens høydepunkt. Dette er settets tyngste låt, hvor det ene fete riffet avløser det andre og hvor Pablo Carneval virkelig slår på stortromma, både bokstavelig og metaforisk talt. Når vår egen Burt Rocket i tillegg går berserk med noen heftige chiptunes-sprell, er jeg fristet til å tro at selv publikummerne som sverger til vannvogna begynner å se rosa elefanter.

Alt i alt er det en (tidvis svært) fornøyelig konsert Electric Moon serverer, men jeg er nok noen hakk for nykter til å bli helt revet med. Her er begrepet «ansvar for egen læring» treffende, og de av publikummerne som sitter igjen med ny innsikt om eksistensen og kosmos etter denne konserten må nesten tilgi min noe modererte begeistring. Men for all del: vel blåst!

Electric Moon @ Høstsabbat: 7/10

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*